Hopp til innhold

Palme i widescreen-format

Biografen Henrik Berggren forteller historien om Olof Palme klokt og forstandig, men styrer unna det som måtte finnes av fyll og spetakkel.

Olof Palme

Olof Palme.

Foto: TOBBE GUSTAVSSON / AP

Henrik Berggrens nye biografi om Olof Palme skyter fart når Palme holder tale til de kristne sosialdemokratenes kongress i den lillle industribyen Gävle. Året er 1965, Palme er 38 år gammel, og USAs President Lyndon B. Johnson har gått inn med troppeforsterkninger i Nord-Vietnam to dager før. Nå venter Sverige på en holdning fra sine politiske ledere til det som skjedde.

Med brodd mot USA.

Det er da selveste kronprinsen i det sosialdemokratiske partiet, Olof Palme holder en av sine aller beste taler til fordel for de vietnamesiske bøndene og med en brodd mot stormakten USA som ingen kan ta feil av.

Dermed hadde Olof Palme gjort det i praksis som han alltid hadde hevdet, nemlig at enkeltindividet har plikt til å gå til handling for det vedkommende mener er rett og sant i øyeblikket.

Paradokser

Berggren makter å fange inn ikke bare Palme, men hele etterkrigs-Sverige i sin biografi. De viktigste paradoksene i Palmes liv blir ordentlig diskutert. Hva var det som gjorde at Palme med sin besteborgerlige bakgrunn valgte sosialdemokratiet? Hva var det ved denne elskete politikeren som gjorde at noen hatet ham intenst?

Vi får mange svar. Forfatteren P.O Enquist mente det borgerlige Sverige hatet ham, fordi de så ham som en gudsbenådet politiske talent som egentlig burde vært en av dem. Kommunisten Jan Myrdal kalte ham en kujon, fordi han som sosialdemokrat alltid søkte pragmatiske løsninger, og aldri flørtet med kommunismen. Han søkte konflikt i en hver debatt. Han ble aldri en landsfader av Einar Gerhardsen-typen.

Fra Ibsen til Goethe

Berggrens bok er dannet på den måten at han leser ham i lys alt fra Ibsen til Goethe. Alle de nye, unge forfatterne som Jan Myrdal eller Göran Sonnevi er mer her, og kaster sitt lys over Palme og over "Folkhemmet". Her kommer de store hendelsene på løpende bånd. Palme som går i fakkeltog med Nord-Vietnams ambassadør i Humlegården i Stockholm i 1967. Palme som vrir seg i håret over at forfatteren Astrid Lindgren måtte betale 102 prosent i skatt i 1977. Palme som ikke klarer å beholde statsmannsverdigheten i møte med avsløringen av overvåkingen i den såkalte IB-affären i 1972.

Lite fyll og spetakkel

Henrik Berggren er altså dannet i betydningen av at han har den dannelsen som skal til for å portrettere Palme i lys av sin samtid. Han er ikke frekk mot sitt objekt. Her er det ingen malende skildringer av fyll til sent på natt. Kanskje er det potensial her Berggren ikke helt utnytter, som hadde krevet en mer litterær tilnærming til stoffet.

Når Palme så blir skutt i ryggen på Sveavägen den 28. februar 1986 er boken brått slutt. Og uansett hvor mye jeg godt kunne tenke meg Berggren som veiviser inn i den traumatiske jakten på morderen som fulgte, så forsoner jeg meg med at Berggren har ønsket å vise fram den levende Olof Palme, mannen som ifølge den svenske motejournalisten Margareta Höok gikk med "brune sko til svart dress, og som hadde den pussige evnen til å se sorgløs, lykkelig og uansvarlig ut ved de mest upassende anledninger".