Vigdis Hjorth. - Foto: Morten Holm / Scanpix
Foto: Morten Holm / Scanpix

Innestengt i seg sjølv

I aviser og på nettet har vi kunna lese at forfattar Vigdis Hjorth fekk ei bot på 50.000 kroner og 30 dagar i Sandefjord fengsel etter å ha køyrt bil med ein promille på 2,2. No er romanen ”Tredve dager i Sandefjord” ute, og eg gjekk til lesinga med heilt spesifikke forventningar.

I første runde vart forventningane innfridd: dette er ein roman om å sitje 30 dagar i fengsel i Sandefjord for å sone ein promilledom. Men romanforfattaren Vigdis Hjorth har sendt dramatikaren Tordis i sin stad. Dermed får ho sagt at vi ikkje må gløyme at dette er ein roman, og skaper slik eit opnare rom for å dikte både om eigne erfaringar og ikkje minst om alle dei andre som av ulike grunnar hadde hamna i spjeldet. Eller forresten, grunnane var ikkje så ulike i dette opne fenglset: kvinnene sona for promillekøyring, mindre narkosaker, og ”noko med NAV”, som det heiter.

Rapport frå det pinlege

Vigdis Hjorth har også tidlegare dikta romanar over sider ved livet sitt som det ikkje er grunn til å vere stolt av. Ho løfter det pinlege og skammelege fram, fargelegg og gjer seg lystig over det, men den lettflytande og til tider lattervekkjande prosaen har alltid andre og mørkare valørar. Så også her. ”Tredve dager i Sandefjord” er ein roman som vaklar og det er ikkje negativt meint.

På den eine sida har du den lett skandaløse fryden til Tordis over å hamne i fengsel og sjå kven som lever på innsida, korleis og kvifor. Ta til dømes systova der alle er nøydd til å arbeide fleire timar kvar dag for å produsere Zaloforkle, lommetøflar og vinhøner med opning for krana på pappvinballongen under stjerten. Slikt er det lett å lage moro av, men så snik det seg inn noko anna når Tordis midt i moroa snakkar om ”jeg” og ”de andre”, der ”de andre” er alle dei andre, fengselsfuglane. Tordis viser seg å ha nokså snevre sosiale erfaringar og ganske grunnfesta fordommar, og ho veit det.

Lag på lag med skam

Derfor skammar ho seg over kategoriseringane sine, men skamma er også vaklande: Ho skammar seg over å vere i fengsel, og ho skammar seg over å ikkje vere som alle dei andre i fengslet. Ho dealar skamlaust med erfaringar om teite menn og ruserfaringar for å bli ein av ”jentene”, men held skjult kva ho står for og kven ho er der ute. Ho pumpar dei andre for historier som ein dramatikar på jakt etter råmateriale i form av gode typar og replikkvekslingar, mens ho dekkjer seg sjølv og held auge med klestativet i smug slik at ingen skal rappe det dyre undertøyet hennar. Ho er ein forkledd, lusen liten småborgar og ho veit det.

Den indre klastrofobien

Og der er vi framme ved det vaklande sjølvbildet til Tordis, ei kvinne som driv eit avansert spel for å skjule seg bak ekstrem sjølveksponering og veit det, og som er fanga i sitt eige spel og veit det også. Inne i fengslet der tida går etter ei anna klokke og der spelereglar og hierarki er annleis enn utanfor, vert dette sett på spissen. At livet bak murane kan kjennast klaustrofobisk er ikkje særleg oppsiktsvekkjande. At ein skrivande person gjer seg sine tankar om brotsverk og straff er heller ikkje meir enn ein kunne vente. I tilfellet Tordis er fengselsrefleksjonane nokså gjennomsnittleg interessante.


Men erfaringane den innsette dramatikaren gjer og klaustrofobien ho opplever, vekkjer gjenklang i sinnet hennar, og det er her denne romanen blir noko for seg sjølv. ”Tredve dager i Sandefjord” er ikkje berre ein rapport frå eit fengsel, det er også -og ikkje minst- ein rapport frå ei sjel som veit at ho er sin eigen fange og den dommen ser ut til å vere på livstid. Vigdis Hjorth skildrar identitetssmerter med ubehageleg presisjon.

Anmeldelser

I 30 år har Lars Saabye Christensens roman Beatles vært selve «oppvekstromanen», og betydd mye for mange, både når det gjelder å finne veien inn i litteraturen – og også finne seg sjæl.
Kjente stemmer inviterer deg nærmere.
Kongepuddelens status i Norge har vært noe tynnslitt. Det har forfatter Vetle Lid Larsen tenkt å gjøre noe med - som i sitt Sommer i P2 tar for seg kongepuddelens erværdige historikk
Forfatter Jørn Lier Horst forteller hvordan det var å gjennomføre sitt første avhør av en kriminell og hvordan bøkene til Henning Mankell har vært med ham både som politimann og som krimforfatter.
Poet Helge Torvund er opptatt av å lytte. Til andre mennesker og til sine egne hjerteslag. Det reflekterer han over i sitt Sommer i P2 og han vil naturligvis også spille musikk som har betydd mye for han.
Ingvild Tennfjord forteller historien om hvordan en åreknute kan forandre et helt liv, og om hvordan hun gikk fra å være den store vitsen i vinmiljøet til å nå ut til 1, 2 millioner lesere hver uke. Det er en historie om lengsel og frykt. Seire og uforutsette og grusende nederlag.
Han spionerte på travhester som liten, men ble etter hvert enda mer interessert i musikk og litteratur og koblingen mellom de to. Audun Vinger kaller seg bladfyk.