Ferdinand von Schirach har hatt stor suksess i hjemlandet med sine presise fortellinger om forbrytelser og straff basert på hans erfaringer som mangeårig skrankeadvokat. Bøkene har knappe titler som Forbrytelser og Skyld.
Årets utgivelse er en roman har også fått en kortfattet tittel: Tabu.
Umiskjennelig von Schirach
La oss begynne med de åpenbare grunnene til å lese Ferdinand von Schirach. Først og fremst er det denne vissheten vi von Shirach-lesere bærer på, om at noe forferdelig skal skje. De mest groteske forbrytelser blir satt inn i en sammenheng. Lange livsløp blir rullet opp med få ord. Ugjerningen har en forhistorie, uten at det rettferdiggjør noen ting. Alle bøkene hans er små og store Berlin-portretter, og da det samtidige Berlin, vel å merke, ikke en eller annen fjern og velkjent mytologi.
Et portrett av en ung kvinne stirrer mot meg på omslaget, og dette er i tråd med bokens tema. Hvilke muligheter har fotografiet til å etterligne og manipulere virkeligheten?
Hovedpersonen Sebastian von Eschburg er en fotograf med med en helt særegen estetikk. En av hans kvaliteter er at han klarer å fremstille det uforstilte mennesket. Bildet avslører det mennesket forsøker å skjule. Men så bærer også fotografen på en forhistorie, og spørsmålet er at den ballasten han har dratt med seg er for tung til å bære gjennom livet.
Alt det vi får vite om Eschburgs oppvekst i en fallert adelsfamilie som bærer en tragedie i sin midte er umiskjennelig von Schirach og veldig tiltalende. Også denne gangen munner boken ut i rettssalsdrama, der forfatteren får anledning til å komme med sitt hovedsynspunkt, som er at ethvert samfunns iboende galskap blir holdt sammen av et fungerende rettssystem.
Sliter med voksesmerter
Men dette føles som litt gammelt nytt fra tidligere bøker. Også forholdet mellom kvinner og menn skurrer. Von Shirachs mannlige og kvinnelige romanersoner oppfører seg i tråd med det litteraturkritikeren Ane Farsethås har funnet ut er typisk for mange senmoderne romaner av mannlige forfattere. Mennene er reflekterende, tvilende og tenkende mennesker, mens kvinnene er vakre og overflatiske og ikke på samme måte opptatt av innsikt og meningsfylde.
Kanskje er det derfor heller ikke dialogene mellom kjønnene sitter da heller ikke helt skal, at det rett og slett svikter litt i selve håndverket. Er teksten litt dårlig sydd?
Dette kan overraske litt for den som har lært seg å sette pris på forfatterens forkjærlighet for det bestandige og uforanderlige. Von Schirach har virket lenge som forsvarsadvokat, og har en forfatteraura som lett får en til å glemme at har har et ganske ferskt forfatterskap. Et forfatterskap som var spennende og interessant fra første stund, men som kanskje akkurat nå sliter med voksesmerter.
