– Jeg må gjøre noe som er litt verre for hver gang. Da jeg gikk på Skrivekunstakademiet syntes jeg at det var vanskelig å skrive dikt. Det virket som om den døren var lukket i hodet mitt, sier Kjersti Annesdatter Skomsvold.
«Døren» åpnet seg endelig etter at den selvbiografiske romanen Monstermenneske, som hun skrev mens hun var ME-syk, kom ut i fjor. Resultatet er en ny diktsamling som kommer ut på Oktober forlag i oktober.
Ville finne et nytt språk
– Man forandrer seg jo av å skrive en roman. Man forandrer hvordan man tenker på litteratur. Så jeg tenkte at nå måtte jeg åpne den døra inn til det rommet som har med dikt å gjøre, fortsetter Skomsvold.
Hun har tidligere sagt at hun egentlig ikke skulle bli forfatter. Hun studerte realfag ved NTNU og skulle bli ingeniør. Men så ble hun syk og måtte avbryte studiene.
I 2009 kom debutromanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Skomsvold fikk Terjei Vesaas debutantpris og ble nominert både til Bokhandlerprisen og til P2-lytternes romanpris. Hun ble også nylig .
Skomsvolds nye diktsamling heter «Litt trist matematikk». – Den er blitt enda tristere enn jeg trodde da jeg kom på tittelen, sier forfatteren.
Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRKI fjor kom den selvbiografiske romanen Monstermenneske, som NRKs litteraturanmelder Leif Ekle kalte « ».
I Monstermenneske skrev Skomsvold om en ung jente som, i likhet med henne selv, har utviklet kronisk utmattelsessyndrom. Jenta heter også Kjersti. Med romanen ble forfatteren dermed en del av den såkalte selvbiografiske bølgen i norsk litteratur.
Hun kunne ha ført det selvbiografiske elementet videre gjennom lyrikkens dypt personlige form, og innrømmer at det også er en god del av henne selv i diktene. Likevel er det en noe mer distansert forfatter som nå snakker om sin nye bok.
– Da jeg skrev min første roman, handlet det mye om å finne et litterært språk. Monstermenneske er en videre utforsking og utvikling av dette språket, og jeg knytter meg som forfatter til karakteren i boka. Nå ville jeg fjerne meg vekk fra dette og finne et nytt språk.
«Gjør jeg meg bare til nå?»
Skomsvold skulle heller ikke bli poet, og innrømmer at hun tidligere ikke har vært veldig opptatt av poesi. Men så begynte hun å lese dikt og lot seg oppsluke av det. Når hjernen knekker «poesikoden», er det fantastisk, sier hun. Og da ville hun også skrive noe selv.
– Det er som om bøkene vet hva slags form de skal ha, og kanskje henger det i en viss grad sammen med hva man skriver om. Denne diktsamlingen er i grenselandet mellom fortelling og poesi, så det kunne kanskje ha fått form som en roman. Men dikt gir en annen type frihet. Man tenker over hvordan ordene henger sammen på en annen måte.
– Jeg sto og kjente litt på den skammen av å lage ujevn høyremarg, og tenkte «Gjør jeg meg bare til nå? Trenger jeg virkelig et linjeskift her?»
Hun skrev dikt, men var det var likevel noe som skurret for Skomsvold.
– Det kom et punkt hvor jeg hadde skrevet en diktsamling, men jeg følte meg ikke helt «hjemme» i den. Jeg gikk tilbake til å lese prosa og da løsnet det, da skjønte jeg hvordan jeg skulle gjøre diktene til mine.
Matematikk og poesi
Litt trist matematikk er en prosanær diktsamling i seks deler. Den første delen heter «Døden er usann», mens i den siste så er døden sann. Mellom disse ytterpunktene er fire deler med titlene «Håpet er usant»/«Håpet er sant» og «Nåden er usann»/«Nåden er sann».
Karakterene har blitt oppkalt etter bibelske skikkelser: Lasarus, Adam, Herodes, Gud, Abel og Jesus. De forteller hver sin historie i hver av de seks delene. Den eneste kvinnelige karakteren er Lilith, og hun er en gjennomgangsfigur i boken.
– Det begynte med at jeg hørte på en indonesisk poet i høst som hadde skrevet et dikt om Lilith, «whose name has been erased» – og så ble jeg opptatt av denne figuren.
Hør Skomsvold lese et lite utdrag fra den første delen i boken, «Døden er usann»:
Forfatteren beskriver boken som en «sorgsang». Lilith er redd for å dø, og kanskje enda reddere for å miste noen.
Tittelen på boken henviser blant annet til fellestrekkene mellom matematikk og poesien, slik som forfatteren ser dem.
– Begge deler handler om å prøve å forstå verden. Lilith forsøker å forstå noe om verden og om menneskene både gjennom språket og matematikken, sier hun, og legger til at hun liker tittelen fordi «man må smile litt når man sier den».
– Når man sier «litt trist» så må man smile allikevel fordi det er så mange «i»-er. Det er jo også litt humor i den tittelen. Men humoren i selve diktene er mørkere.
Skriver allerede på ny roman
– Hele poenget med å skrive, er å finne ut noe nytt. Så nå må jeg gjøre noe annet enn det jeg har gjort før. Det kan hende at jeg kommer til å skrive dikt senere, men da tenker jeg at de må være annerledes enn diktene i denne boken, svarer hun når NRK.no spør om vi kan vente flere diktsamlinger ført i pennen av Kjersti Annesdatter Skomsvold.
Ser du på deg selv som poet?
– Jeg måtte skrive to bøker før jeg turte å bruke ordet «forfatter». Jeg må kanskje skrive en diktsamling til før jeg kan tenke at jeg også er poet. Jeg merker at det er litt fjernt for meg. Det føles litt som om jeg tråkker på noen andres territorium, at jeg gjør noe som er litt ulovlig.
Skomsvolds neste bok blir trolig en roman. Hun er allerede godt i gang med den nå. Det er mye hun kan røpe ennå, men hun gir likevel et lite glimt av hva leserne kan vente seg.
– Det er så mye vi mennesker går rundt og venter på. Vi vet ikke hva som kommer til å skje, eller når det vil skje. Denne tiden oppleves annerledes når det som vi har ventet på, har skjedd. Det er noe helt annet når man ser tilbake på ventetiden. Jeg tror det er det romanen handler om: å vente.
