Simen Sætre - Simen Sætre er opptatt av hva oljerikdommen gjør med oss, i sin nyee bok. - Foto: J. M. Stenersens Forlag AS /

Simen Sætre er opptatt av hva oljerikdommen gjør med oss, i sin nyee bok.

Foto: J. M. Stenersens Forlag AS

Uhyggelig om oljerikdommen

”Petromania” er forsøk på å forstå hva de ufattelige oljerikdommene gjør med det norske selvbildet. Svaret er ikke bare hyggelig.

Anmeldt av Sindre Hovdenak

Det kan være særdeles nyttig å reise ut for å få de riktige perspektiver på seg og sitt. Og det er nettopp det Simen Sætre gjør i denne boken. Han reiser langt ut fra Norges grenser, for å ta leseren med til land som for de fleste av oss framstår som både fjerne og fremmedartede. For er det overhodet noen ting – bortsett fra oljen – vi nordmenn har til felles med land som Kuwait, Qatar eller Emiratene?

Petromania - Boken 'Petromania' er utgitt på J. J. Stenersens forlag'. - Foto: J. M. Stenersens forlag AS /

Boken 'Petromania' er utgitt på J. J. Stenersens forlag'.

Foto: J. M. Stenersens forlag AS

For ikke å snakke om Venezuela, Gabon eller Angola? Turkmenistan? Ærlig talt.
I Kuwait er for eksempel to av landetes tre millioner innbyggere fremmedarbeidere, og de innfødte jobber nesten alle i staten.

Der de har en effektiv arbeidstid på åtte minutter om dagen, skal vi tro Sætre. I Qatar, Emiratene og Venezuela får befolkningen nærmest slengt oljepenger etter seg, mens Gabon og Angola er blitt gjennomkorrupte og ikke utpreget demokratiske samfunn. Og Turkmenistan, da. En av verdenes mest repressive og udemokratiske stater. Men billig bensin, det har de.

Knyttes sammen

Nei, det kan da umulig være noe her som ligner på vårt likestilte, norske velferdssamfunn? Der den protestantiske arbeidsetikken lever i beste velgående. I hvert fall blant de stadig færre av oss som fremdeles ikke er uføretrygdet, sykemeldte eller AFP-pensjonerte.

Men ikke overraskende har Simen Sætre funnet en rekke særtrekk som får også Norge til å framstå som et ganske typisk, nyrikt oljeland. Og som dermed knytter oss sammen med de nevnte landene, uavhengig av etniske forskjeller, og politisk og sosial historie.

Petromania kan nemlig defineres som en helt spesiell tilstand, en blind flekk i et lands selvbilde. Et lands inntektsgrunnlag bestemmer dets særtrekk på en måte som de fleste her i landet kanskje ikke helt har tatt inn over seg.

Penger og frihet

Mange penger gir stor frihet, men virker også konserverende på et lands befolkning og politikk. Stadig flere av oljenasjonens innbyggere blir statsansatte, og dermed endringsfiendtlige.

De aller fleste av oss har interesse av at de grunnleggende samfunnsstrukturene bevares, og dermed at nasjonalstaten opprettholdes. Vi blir stadig mer anti-internasjonale, Norge er som kjent i praksis det eneste landet i Europa som ikke synes at vi trenger EU. ”Eksepsjonalisme” kaller Sætre dette. Det er ingen sunn diagnose.

Vi blir i stadig mindre grad et land av entreprenører, og i stadig større grad et land av rentenister. Dermed blir vi også stadig mer isolerte og asosiale. Slik mister vi sakte men sikkert både dømmekraft og selvinnsikt. Først som nasjon, og etter hvert også som samfunnsborgere. Vi tror nemlig vi er fri, fordi vi ikke trenger andre.

Og her begynner parallellene til andre oljeland å bli både mange og tydelige.
Simen Sætres bok er full av skarpe observasjoner, gode analyser og overraskende vinklinger. Hans kombinasjon av faktakunnskap og innlevelsesevne er sjelden vare, og vitner om et betydelig journalistisk og litterært talent. Velskrevet og engasjerende. For ikke å si velsmurt.

Anmeldelser

Forfatter Jørn Lier Horst forteller hvordan det var å gjennomføre sitt første avhør av en kriminell og hvordan bøkene til Henning Mankell har vært med ham både som politimann og som krimforfatter.
Poet Helge Torvund er opptatt av å lytte. Til andre mennesker og til sine egne hjerteslag. Det reflekterer han over i sitt Sommer i P2 og han vil naturligvis også spille musikk som har betydd mye for han.
Ingvild Tennfjord forteller historien om hvordan en åreknute kan forandre et helt liv, og om hvordan hun gikk fra å være den store vitsen i vinmiljøet til å nå ut til 1, 2 millioner lesere hver uke. Det er en historie om lengsel og frykt. Seire og uforutsette og grusende nederlag.
Han spionerte på travhester som liten, men ble etter hvert enda mer interessert i musikk og litteratur og koblingen mellom de to. Audun Vinger kaller seg bladfyk.
Forfatter Tor Åge Bringsværd har alltid likt å reise og forteller om den farlige skoleveien hjemme i Skien og om Ole Brumm-sangen i et mongolsk telt.
Forfatter og frilansjournalist Marta Breen drømmer seg tilbake til 70-tallet. Til det å synge politiske viser på fest - uten ironi. Til å sette en enkel gryterett på bordet, og så ble folk imponert av det. Ingen visste hva cellulitter var, ei heller brasiliansk voksing. Og unger var unger, ikke pirater og prinsesser.
Da forfatter Hilde Østby debuterte som forfatter handlet romanen hennes om kjærlighet og forelskelsens galskap. Hun er såpass opptatt av dette temaet at radioprogrammet hennes også handler om det.