Anmeldt av Sindre Hovdenak
Det kan være særdeles nyttig å reise ut for å få de riktige perspektiver på seg og sitt. Og det er nettopp det Simen Sætre gjør i denne boken. Han reiser langt ut fra Norges grenser, for å ta leseren med til land som for de fleste av oss framstår som både fjerne og fremmedartede. For er det overhodet noen ting – bortsett fra oljen – vi nordmenn har til felles med land som Kuwait, Qatar eller Emiratene?
For ikke å snakke om Venezuela, Gabon eller Angola? Turkmenistan? Ærlig talt.
I Kuwait er for eksempel to av landetes tre millioner innbyggere fremmedarbeidere, og de innfødte jobber nesten alle i staten.
Der de har en effektiv arbeidstid på åtte minutter om dagen, skal vi tro Sætre. I Qatar, Emiratene og Venezuela får befolkningen nærmest slengt oljepenger etter seg, mens Gabon og Angola er blitt gjennomkorrupte og ikke utpreget demokratiske samfunn. Og Turkmenistan, da. En av verdenes mest repressive og udemokratiske stater. Men billig bensin, det har de.
Knyttes sammen
Nei, det kan da umulig være noe her som ligner på vårt likestilte, norske velferdssamfunn? Der den protestantiske arbeidsetikken lever i beste velgående. I hvert fall blant de stadig færre av oss som fremdeles ikke er uføretrygdet, sykemeldte eller AFP-pensjonerte.
Men ikke overraskende har Simen Sætre funnet en rekke særtrekk som får også Norge til å framstå som et ganske typisk, nyrikt oljeland. Og som dermed knytter oss sammen med de nevnte landene, uavhengig av etniske forskjeller, og politisk og sosial historie.
Petromania kan nemlig defineres som en helt spesiell tilstand, en blind flekk i et lands selvbilde. Et lands inntektsgrunnlag bestemmer dets særtrekk på en måte som de fleste her i landet kanskje ikke helt har tatt inn over seg.
Penger og frihet
Mange penger gir stor frihet, men virker også konserverende på et lands befolkning og politikk. Stadig flere av oljenasjonens innbyggere blir statsansatte, og dermed endringsfiendtlige.
De aller fleste av oss har interesse av at de grunnleggende samfunnsstrukturene bevares, og dermed at nasjonalstaten opprettholdes. Vi blir stadig mer anti-internasjonale, Norge er som kjent i praksis det eneste landet i Europa som ikke synes at vi trenger EU. ”Eksepsjonalisme” kaller Sætre dette. Det er ingen sunn diagnose.
Vi blir i stadig mindre grad et land av entreprenører, og i stadig større grad et land av rentenister. Dermed blir vi også stadig mer isolerte og asosiale. Slik mister vi sakte men sikkert både dømmekraft og selvinnsikt. Først som nasjon, og etter hvert også som samfunnsborgere. Vi tror nemlig vi er fri, fordi vi ikke trenger andre.
Og her begynner parallellene til andre oljeland å bli både mange og tydelige.
Simen Sætres bok er full av skarpe observasjoner, gode analyser og overraskende vinklinger. Hans kombinasjon av faktakunnskap og innlevelsesevne er sjelden vare, og vitner om et betydelig journalistisk og litterært talent. Velskrevet og engasjerende. For ikke å si velsmurt.