Hopp til innhold

Fint og nært om sårbare mennesker

Det tok ikke lang tid fra utgivelsen av Ingvar Ambjørnsens nye roman ”Opp Oridongo” før teoriene om at hovedpersonen Ulf er en forkledd Elling – Ambjørnsens egen superantihelt. Jeg, for min del, ser dette som et blindspor. Det er ikke viktig: Både Ulf og romanen står trygt på egne ben når siste side er lest.

Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsens nye hovedperson er slett ingen forkledt Elling.

Foto: Richardsen, Tor / SCANPIX

Opp Oridongo

Boken 'Opp Oridongo' er utgitt på Cappelen Damm.

Foto: Cappelen Damm

Hvorvidt den middelaldrende mannen med hatt (og snau skalle under) kommer til Vaksøy gående – ja; krypende – langs stranden i styggværet eller om han finner sin plass på bussen der han vekker lokal munterhet med hatten sin, er uklart. Ikke så underlig i og for seg; Ingvar Ambjørnsen sier selv at hans fortellere ofte er upålitelige sådanne. Vi bør altså ikke alltid ta et ord for et ord.


Uanmeldt gjest

Noenlunde sikkert er det imidlertid at Ulf Vågsvik kommer til Vaksøy ute på nordmørskysten nokså uanmeldt for å besøke Berit. Hvordan de to har møttes, blitt kjent, får vi ikke vite noe om, men brevvekslet har de og Ulf er invitert – generelt sett.

Det er også etablert at Ulf Vågsvik ikke har båret dette navnet alltid. Tvert om; dette er et navn han tok etter at noe i fortiden var avsluttet og han ville starte om igjen, med så blanke ark som mulig.


Flertydig start


Lenge er det litt uklart hva slags bok dette er, hva Ambjørnsen vil fortelle leseren. Dette er først og fremst en styrke, leseren forblir alert og vil videre. Denne åpenheteni starten har imidlertid også problematiske sider – først og fremst i forhold til hovedpersonen Ulf, han er ikke utelukkende et ambivalent og engstelig menneske – han er ambivalent beskrevet. I blant.

Såvel stoffet som miljøet og innfallsvinklene i denne romanen har elementer og sider som vi kanskje først og fremst kjenner igjen fra Ambjørnsens noveller: De bøkene som, etter min mening, er de aller beste han har skrevet. Så er spørsmålet hvor godt det lykkes å ta dette – som i stor grad dreier seg om stemning – inn i en romantekst, til en større helhet enn novellen avgrensede.


Stemning og miljø


Igjen; disse trekkene ved romanen er noe jeg tenkte over i begynnelsen av lesningen; likte det fordi Ambjørnsens mestring av stemninger og miljø med enkle men subtile midler i blant er helt fullkommen – jeg stusset fordi jeg var usikker på om han klarte å fylle hele det rommet fortellingen åpnet opp. Det viktigste her er at denne undringen forsvant ettersom teksten tar tak i sitt eget revir og drar leseren med.

For; når vi først har ferten av Ulf, denne merkelige 50-åringen med så mange tanker han må passe på at ikke tar over, med sitt helt egenutviklede apparat for å gjenvinne kontroll, sin nesten maniske kretsing om sitt eget ego: da vil vi ha det hele.

Ulf er ikke bare sær – han er også en helt vanlig mann for sin alder. En som har sitt; tanker, følelser, lyster han ikke helt vet om skal anerkjenne og leve med eller bekjempe. Han vil være hel og sannferdig, men det er ikke lett. Ikke i møtet med Berit heller, enken etter Magne, som blir hans samboer og kjæreste og beste veileder når vanlig liv skal leves og Ulf i blant blir både dum og barnslig – eller direkte redd.

Vakker prosa


Ulfs potensial som menneske kommer imidlertid til sitt sterkeste uttrykk i møtet med en liten gutt; en tolvåring som opplever noe komplett uforståelig og dypt tragisk – og går helt i stå. Dette er noe som den engstelige, en gang ensomme mannen vet noe om. Kanskje kan hans egen metode brukes …

Ingvar Ambjørnsens prosa er blottet for koketteri, den er nøktern, formsikker og nettopp derfor egnet til formidle innsikt i et helt miljø; Vaksøy på godt og vondt, men også til opplevelse av et forhold; mellom Berit og Ulf, som i utgangspunktet er umake og usannsynlig, men som på tross av alt blir noe riktig fint som beveger så vel leseren som de litterære personene det gjelder.

Uviktig Elling-tema

Men hva med det store spørsmålet som er kommet opp i media. Er det Elling som har dukket opp igjen, med nytt navn og blanke ark. Noen mener jo det, har vi hørt og lest. Jeg for min del, velger å stå over. Det er ikke viktig; kommer det en bok til fra Vaksøy, får vi nok vite det da. Inntil da står så vel Vaksøy som Berit, den vesle gutten og ikke minst Ulf på egne ben. Hva den store floden Oridongo har med saken å gjøre? Tja, jeg foreslår lesning …

Kulturstrøm

  • Ny undersøkelse: Færre leser for barna sine

    Stadig færre foreldre leser høyt for barna sine. Andelen boklesere i befolkningen synker sakte, viser Leserundersøkelsen 2024, som blir sluppet i dag, skriver Den norske forleggerforeningen i en pressemelding.

    – Foreldres lesing er avgjørende for barns ordforråd og leseglede. Nå faller også disse tallene, dette er dramatisk, sier Trine Skei Grande, administrerende direktør i Forleggerforeningen.

    Én av fire foreldre leser aldri høyt for barna sine. I 2017 svarte 93 prosent av foreldre med barn under 10 år at de leste høyt for barna sine. I 2023 var tallet 75 prosent. Samtidig viser undersøkelsen at de som leser for barna sine, gjør det oftere enn før.

    Leseundersøkelsen har blitt gjennomført av Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen siden 1977.

    – Leserundersøkelsen bekrefter at vi trenger et krafttak for lesing, sier Trine Skei Grande i Forleggerforeningen og Anne Schiøtz i Bokhandlerforeningen.

  • Årets verk og Årets utøver

    Årets verk og Årets utøver 2023 ble delt ut i Spillerom, NRK P2, søndag 21. april. Dirigent og fiolinist Lars-Erik ter Jung er kåret til Årets utøver 2023. Tre vinnere får prisen Årets verk; Jan Erik Mikalsen for Fleurs, Nils Henrik Asheim for Organotopia, Tine Surel Lange – Two sides of the River. Prisene deles ut av Norsk komponistforening.

    Årets utøver og Årets verk 2023
    Foto: Kristin Kverndokk / NRK
  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober