Ingenting er bedre enn å oppdage noe nytt. Vel, det var kanskje litt drøyt sagt, men for en anmelder er det en glede når man møter en ny forfatter som griper, som overrasker, som skiller seg ut fra det man har lest før.
Velkjent opplegg, men...
Lisa Aisato er en sånn som skiller seg ut. Ikke så mye gjennom teksten, kanskje, som gjennom bildene. Boken jeg snakker om er bildeboken "Odd er et egg", en bok for ganske små barn, der Aisato står for både tekst og bilder. Og la det være sagt; det er først og fremst bildene som gjør boken. Selve historien er i bunn og grunn en boy meets girl-, redd blir trygg-, ensom får venn-, ulykkelig blir lykkelig-historie.
... originalt fortalt
Det er måten historien fortelles på, som gir meg små lykkestreif mellom ribbena. For bleke Odd er et egg. Han er ensom, usikker, og redd for at hodet skal knuse om han kaster seg ut i leken med de andre barna. Og lubne Gunn er en bie, der hun fylt opp av seg selv surrer rundt og danser mellom trærne.
Gunn er lubben og blid
Bildene til Aisato er deilig utrykksfulle, enten de viser frem usikkerheten, redselen eller gleden. Odds hode er som et egg på langs, med små engstelige øyne og en nese som støtt ser rød, blank og forkjølet ut. Den tynne halsen og de pinglete bena understreker det store hodet. Og når mor kakler at han må huske den beskyttende tevarmeren han alltid pakker hodet sitt inn i, da er hun en høne. Det er surrealisstisk og sant på samme tid.
Høyt og lavt
Som en filmfotograf har Lisa Aisato sans for helhet og detaljer. Der ett bilde presenterer en hel skoleklasse, med en rasende lærer og papirfly susende gjennom luften, viser et annet bilde bare mors høneben, der hun tar en hvil på sofaen. Tekst og bilder utfyller hverandre. Det ligger en uuttalt humor i bildene, som går i varmt gult for glede og raspende rosagrått for redsel.
Lisa Aisato debuterte som barnebokforfatter med boken "Mine to oldemødre" i 2008. Hun er billedkunstner, forfatter og illustratør, og har illustrert flere bøker for andre barnebokforfattere, blant dem Tor Åge Bringsværd.
I år er hun sterkt medvirkende til at bildeboken "Don Fridtjof", med tekst av Anna Bache-Wiig, ble en sprakende leser- og seer-opplevelse, der du rett og slett kan høre kattefres og frustrasjon strømme ut fra sidene.
Norske bildebøker er blant de beste i verden, det har jeg sagt tidligere, og det står å se jeg inne for. Når nivået er så høyt, er det ekstra morsomt at nye illustratører kan utmerke seg og finne sitt eget, originale uttrykk.
