Mirjam Kristensen skriver om den store kjærligheten - og de brutale tilfeldighetene som gjorde at de to elskende aldri fikk hverandre. Hun pusler sammen dagboksnotater, brev og levende menneskers minner til et mangfoldig dokument over en ensom kvinnes liv. Men først og fremst, tenker jeg, tvinger hun frem en respekt for gamle mennesker.
Slik åpner romanen:
Det som ble borte
Mirjam Kristensen: Jeg har ventet på deg, Roman, Oktober forlag 2014
Jeg-fortelleren er Paula, arkitekt, omlag de 80. Hun har levd i Oslo et langt liv, først tvangssendt av moren under krigen for å bo hos onkelen sin, nazisten; senere alene, uten noen gang å besøke familien på Sørlandsøya igjen, uten noen gang å snakke med sin egen mor igjen. Paula er ikke den eneste fortellereren i romanen, en dag dukker nemlig grandniesen Anna opp på den ensomme, gamle kvinnens dør, og slik har det seg at Paula begynner å fortelle.
Men mye er skjult, kapittel for kapittel avdekker forfatteren hendelsene som forårsaket at 18 år gamle Paula mistet kontakten med familien sin. Vi får høre hvordan tragiske tilfeldigheter gjorde at hun aldri traff igjen ungdomskjæresten David, den jødiske gutten som var feriegjest på øya den uforglemmelige sommeren i 1942.
Kor av stemmer
Å skrive om krigen kan ikke akkurat sies å være originalt. Er det en tidsepoke norske forfattere, hva enten de skriver skjønnlitteratur eller sakprosa har grepet fatt i de siste femti årene, så er det vel 1940-tallet. Mirjam Kristensens stoff er derfor gjenkjennelig. Likevel føles det friskt. Det kan skyldes historiene hun selv har hatt tilgang til gjennom arbeidet som bibliotekar i "Stiftelsen Arkivet", et senter for historieformidling og fredsbygging i Kristiansand. Følelsen av nødvendighet kan også skyldes at krigen ikke blir hovedfokus, men en forvanskende ramme for tilfeldighetene som - kanskje - likevel ville inntruffet.
Originalt er det heller ikke å la ulike stemmer komme til orde og utfylle hverandre. "Jeg har ventet på deg" er en klassisk lappeteppe-roman, der hemmeligheter i fortiden og de konsekvensene de har hatt, blir belyst, en etter en, fra ulike fortellere og ståsteder. Det er vi som leser som skal sitte igjen med et helthetlig bilde til slutt, om enn Kristensen gjør det vel lettvint for oss gjennom selv å knytte sammen de fleste løse tråder.
Subtil Sørlandsskildring
Originalt eller ikke; Mirjam Kristensen turnerer de ulike innsiktene på sobert vis. Hun skriver tilgjengelig, det blir aldri vanskelig å følge med på skiftene i synsvinkel. Beskrivelsene av tradisjonelle interiører, med porselen og blondeduker, eller registreringen av de gamle sørlands-damenes hang til å skyve oppmerksomheten over på mat og kaffe når fortroligheten kan bli truende, er godt sett og rørende beskrevet.
For meg blir det først og fremst Kristensens rene språk og sympatiske blikk som gjør dette til en minnerik roman. Respekten for gamle mennesker, som alle bærer på en genuin historie, gjennomstråler romanen og gjør den til en fortelling som ikke bare underholder med sin sørgelige kjærlighets- og svik-historie, men som også minner oss på hvor viktig det er å ta vare på historiene, også de som ikke ligger klart opp i dagen.
