I Fossums nye krimroman «Carmen Zita og døden» dør det også et barn. Boken handler om et ungt foreldrepar som mister et lite barn på 16 måneder. Moren vil komme seg videre, mens mannen dveler.
– Det å skrive en sånn bok er krevende, fordi jeg aldri har mistet et barn, så da må jeg spekulere. Jeg liker ikke utrykket fantasi, men heller forestillingsevne, altså evnen til å sette seg inn i situasjoner man ikke har vært i. Da er det bare å lytte til seg selv, forteller Karin Fossum til .
- Se Karin Fossum i i nett-tv fra kl. 20.54.
Skildrer mareritt
I «Carmen Zita og døden», mister et ungt foreldrepar et lite barn.
Foto: Cappelen DammI krimromanen «Natt til 4. november» blir en jente borte et helt år.
– En gang jeg skulle hente datteren min på toget. Hun var ikke der, det tok lang tid før jeg fant henne, hun hadde lest en spennende bok og sittet forbi stasjonen. Det tankeraset det førte med seg er et lite innblikk i hvordan det er når barnet ditt ikke kommer hjem. Dette er et eksempel på hvordan jeg kan skrive om det. I «Carmen Zita og døden» må jeg spekulere, for jeg har aldri mistet et barn, sier Karin Fossum.
Hvorfor har du tatt livet av så mange barn i bøkene dine?
– Det var jeg ikke klar over. Jeg holder ikke noe regnskap over det. Men det er ekstra dramatisk når det er et barn. Drapene på barna er delvis uhell, både i «Svarte sekunder »og «Den som elsker noe» annet. Det er altså ikke et villet drap. Det er uaktsomhet og det er noe helt annet, sier Fossum.
- Les anmeldelse:
Har opplevd drap
Fossum lar også barn drepe barn. Hun legger imidlertid vekt på at drapene gjerne skjer ved et uhell.
– Jeg er veldig opptatt av det aspektet at det i utgangspunktet er gode mennesker som har kommer i håpløse situasjoner, som de løser på en dårlig måte. Det er de prøvelsene de blir utsatt for i livet, som bestemmer hvem de blir, mener hun.
– Det fullt mulig å cruise gjennom livet uten store prøvelser og tro at man er et hedelig menneske, helt til noe setter oss på en prøve som gjør at vi blir dypt overrasket over oss selv.
I en situasjonen dreper en far sitt eget barn, som er et offer for en lidelse – hva er dine moralske tanker overfor ham?
– At han handler forkastelig. Det er et overgrep. Men det betyr ikke at jeg ikke kan ha et snev av sympati, begge deler er lov, svarer Fossum.
Karin Fossum har spurt seg selv hvordan hun endte opp som kriminalforfatter mange ganger.
– Jeg har opplevd et drap i omgangskretsen min, og det kan ha litt å si. Jeg har alltid vært opptatt av folk som faller utenfor, og de kriminelle faller jo utenfor. Jeg er trukket mot alle former for dramatikk, nyhetsbildet for eksempel. Selv om noen har sagt at menneskene er mye bedre enn sitt rykte, så er det ikke den erfaringen jeg gjør når jeg setter på nyhetene om morgenen. Det er til tider et ganske dystert bilde, men jeg klarer ikke å slå av nyhetene og følger veldig med. Alt skal inn og jeg trekkes til det.
- Les også:
– Jeg har kjent lukten av død
I fjor høst ga Fossum dessuten ut en diktsamling, som har blitt til gjennom en periode på ti år. Fra tid til annen har krimforfatteren skrevet et dikt inn i en notisbok og lagt det inn i skrivebordet sitt.
– Så lå de der veldig lenge, og jeg glemte dem. Jeg fant dem en gang jeg ryddet, og leste igjennom dem. Jeg tenkte at kanskje det kan bli til noe. Så sa redaktøren at dette gir vi ut. Det var veldig befriende og spennende å jobbe i et helt annet format.
Et av diktene heter «Gudløs», og sier at det finnes ikke hverken himmel eller helvete. Dette er også forfatterens eget syn. Gjennom jobben på sykehus, mistet hun troen på at det finnes noe mer etter døden.
– Jeg hadde nok en gudstro til jeg kom på Ullevål i 1976 og for første gang overvar en obduksjon. Da forsvant siste rest av tro. Jeg så hvor død døden var, kjente lukten av døden og meldte meg ut av statskirken.
Men sjelen kunne jo ha reist sin vei?
– Nei, sjel fordrer jo energi og det er ikke noe energi i et dødt menneske. Jeg skulle gjerne ha trodd, jeg kaller meg ikke ateist, men tviler sterkt.
Hvis du har stengt den døren da, så blir jo døden veldig endelig?
– Ja, men det er den jo.
Blir ikke det da mer skremmende?
– Jo, det er jeg enig med deg i.
Fossum forteller at hun tenker mye på døden.
– Jeg har ofte følt at forfatterskapet mitt handler om døden. «Carmen Zita og døden» handler om døden. «De gales hus» handler om døden, så jeg er opptatt av det, sier Karin Fossum.
- Les også:
