Om det foreligger en overordnet plan, aner jeg ikke, men faktum er at det i løpet av få uker dukket opp tre romaner på norsk av det kontrafaktiske slaget. Altså; romaner som på et eller annet vis stiller verden på hodet eller på skakke og spør; hva ville skjedd, hvordan ville det hele sett ut, hvis historien tok en annen retning ved en gitt skillevei.
Både C. J. Sansoms «Skygge over London» og Simon Urbans «Plan D» er gode og interessante spenningsromaner. Særlig den siste – som er svart-humoristisk på kjøpet – men ingen av dem er så hoderystende morsomme som Timur Vermes´ «Han er her igjen».
Satirisk perle
Den satiriske perlen begynner en dag i 2011, der ingen andre enn Adolf Hitler selv våkner på en ubebygd tomt i Berlin. Han er i brukbar form, er litt skitten, 56 år omtrent som sist vi hørte fra mannen. Rimeligvis sliter han litt med orienteringen omkring tid og sted og uniformen lukter såpass kraftig av bensin at han lurer på om Eva har kommet i skade for å helle på ham en hel kanne i et forsøk på å rense soldatantrekket.
Med Hitler tilbake?
Spørsmålet er altså hva som ville skje i – og med – et Tyskland der Hitler vendte tilbake. Timur Vermes´ svar er det mest lesverdige og underholdende jeg har lest til nå. Én grunn er at Hitler og hans tankesett – hans verdensanskuelse, om du vil – ikke har forandret seg. Hans premisser er de samme. Dermed også feilslutningene og den systematiske galskapen. I møtet med en moderne, tysk mediestyrt hverdag finnes det (for alle andre) bare ett alternativ: De står overfor en genial komiker, en som aldri selv ler av de politiske vitsene sine – med et utseende så nær originalens kloning som det er mulig å komme. Slik skaffer forfatteren seg et nærmest ubegrenset tilfang av dystert-komiske situasjoner, et stoff han bruker effektivt til å stille nåtidens markskrikerske underligheter til skue.
Snakker som originalen
Og så har vi språket. Romanen fortelles av mannen selv – i jeg-form – det er Hitler som tenker, kommenterer, snakker. Mens Timur Vermes evner legger ham i munnen de samme idiotisk-pompøse og byråkrat-forvrengte setningene som originalen gjorde til et varemerke. Det virker! Fra hovedpersonens side sett er komikken med andre ord verken tilsiktet eller frivillig. Det blir ikke mindre komisk av den grunn. At det i blant også blir både ubehagelig og direkte skremmende, er opplevelser som følger med på lasset. Selv om latteren er aldri slipper taket helt.
Stjerne på TV og YouTube
Adolf Hitler blir altså TV-stjerne i talk show- og standupsvingen – der innvandrervitsene ellers serveres av dem det gjelder. Resultatet er en ironisk Hitler-bølge som feier over landet og YouTube. Mens noen få tar ham alvorlig - artig nok, dreier det seg om virkelige Hitler-venner. De tar vår mann for å være en utkrøpen jøde som vil holde dem og AH for narr.
Holder stilen - nesten ut
Da jeg hadde lest en drøy tredel av boken, sa jeg begeistret at Vermes – og dermed bokens Hitler – ikke én gang faller ut av rollen og stilen. Akkurat det holdt ikke helt ut. I omgangen med avisen Bild, glipper det et par ganger og forfatterens syn skinner igjennom, forståelig nok, kanskje. Det er uansett intet stort problem – helheten holder store mengder vann.
«Han er her igjen» er ikke en bok som oversetter seg selv. Oppgaven erutmerket løst av Astrid Nordang.
