Åsmund Svendens biografi om Halvdan Koht minner meg om å kjøre en solid sykkel uten gir. Det tar tid å tråkke seg i gang og det er tungt på komme opp i fart, men når du først er i gang så merker du hvordan du styrer elegant gjennom landskapet med full oversikt over omgivelsene.
Kanskje savner jeg, i alle fall innledningsvis, en større grad av dramatisering av nøkkelhendelser i Kohts liv. Farens tidlige død, og forelskelsen i henne som skulle bli hans kone gjennom et langt liv, liksom bare glir forbi.
På et tog i Brooklyn
Men startpunktet for fortellingen er velvalgt. Når statsminister Nygaardsvold og stortingspresident Hambro tar i mot Kong Haakon på rådhuskaien den 7. juni 1945, sitter han som var utenriksminister i aprildagene 1940 på et tog i Brooklyn. Det hovedspørsmålet som står igjen etter Halvdan Koht og som denne biografien også skal besvare, er hvilket ansvar Koht bar for at Norge ikke klarte å stå imot det tyske angrepet i 1940.
Svaret Svendsen gir er at Koht ikke var rett mann på rett plass for Norge den 9. april, men at han ble det i dagene som fulgte. Da hadde han, om enn alt for sent, kvittet seg med illusjonene om at det gikk an å forhandle seg fram til den fredlig løsning med okkupasjonsmakten. Han ga det rette rådet da kong Haakon sa nei til samarbeid med Tyskland ikke bare en, men to ganger, og la dermed grunnlaget for at konge og regjering kunne bli mottatt som helter da de kom hjem.
Arbeiderpartimann i Bærum
Halvdan Koht var historiker i den tiden da historikerne også var nasjonsbyggere og politikere. Han skapte sin helt egne syntese av klassekamp og nasjonalisme og ble arbeiderpartimann på landsmål bosatt borgerlige Bærum. Han var både formann i mållaget og en tilhenger av at de østnorske dialektene skulle få mer gjennomslag i det nye landsmålet. Kort sagt: Halvdan Koht var både original og rar.
Noe av det første som møtte ham da han omsider kom hjem til Norge den 25. august var reporteren fru Boyesen fra VG, som spurte ham om hva visste at det ville bli rettet en del kritikk mot ham når det gjaldt begivenhetene før 9. april.
Åsmund Svendsen er helt klar på at Koht alt for lenge undervurderte Tysklands strategiske interesse av å okkupere Norge. Samtidig viser historikerdebatten rundt Koht, som Svendsen redegjør veldig godt for mot slutten av boken, historien om Kohts ettermæle ikke bare har et svar.
