Stian Hole. Foto Jo Michael - Foto: Jo Michael - Foto: Jo Michael /

Foto: Jo Michael

Foto: Jo Michael

Magisk vakker Garmann

Noen bildekunstnere har et uttrykk som gjør at du med én gang kan kjenne dem igjen. Et sånt uttrykk har Stian Hole, skaperen av barnebøkene om Garmann.

Tegninger som nesten er fotografier. En farge-renhet som om noen har pusset vinduene og latt verden komme helt inn til deg, uten noe filter i mellom. Blikk, en hånd, eller en knekk i en nakke som er så poetisk at bildet blir som et dikt i seg selv.
Han har arbeidet frem sitt helt egne visuelle språk, illustratøren og forfatteren Stian Hole. Og det er han blitt behørig berømmet for, både med barnebokpris i Bologna og Bragepris her hjemme. Det magiske er at bilder og tekst fungerer så godt sammen. Det ser enkelt ut, men er gjennomarbeidet til minste detalj.

Tvillinger

Lille Garmann er en ettertenksom gutt av det stillferdige, engstelige slaget. I den første boken var det skolen han bekymret seg for. I den andre var det rampegutten Roy som gjorde livet skummelt. Denne gangen er det farlige eller grensesprengende, som blant annet den danske kritikeren Steffen Larsen hengte seg opp i, da han mente at "Garmanns gate" ble både dyster og destruktiv, og passet bedre for voksne enn barn, tonet ned, men dramaturgi er det fremdeles. Det handler om vennskap, forelskelse, kanskje, og om hvordan to som ser helt like ut kan være så forskjellige?

"Tvillingjentene er like og allikevel helt forskjellige, tenker Garmann. Johanne overtar der hvor Hanne slutter. Når Hanne er på vei ut av buen, hopper Johanne inn. En stund holder de samme takt. Men når tauet stopper mot beina til Hanne så er det Johanne som får skylda. "Du hermer alltid etter meg. Din drittunge!" freser Hanne. Johanne blir stille og går sin vei. "

Vakkert om verdensrommet

Stian Hole: Garmanns hemmelighet - Stian Hole: 'Garmanns hemmelighet', CappelenDamm 2010 - Foto: CappelenDamm /

Stian Hole: 'Garmanns hemmelighet', CappelenDamm 2010

Foto: CappelenDamm

Tvillingene Hanne og Johanne er begge betydningsfulle i Garmanns liv. Der Hanne erter og kan være ekkel, tar Johanne Garmann med seg inn i skogen og viser ham en hemmelighet. En ødelagt romkapsel! Eller i alle fall leker de at blikkskrammelet de finner i skogen er det. Rom-leken gir rom for filosofiske betraktninger om både tid og rom. Blir temaene for voksne? Ville en sju-åtteåring ha referanser til Kepler-teleskopet eller Juri Gagarin? For meg blir ikke dette problematisk. Bøkene om Garmann er bildebøker som mest sannsynlig blir lest av en voksen, for et barn, og da gjør det ingenting at det er noe ekstra, noe som faktisk finnes i verden utenfor boken, å snakke om.

Men etter å ha lest flere barnebøker om månen det siste året - norske forfattere lot seg tydelig inspirere av 40-årsjubiléet for månelandingen - var jeg heller skeptisk til temaet i seg selv. Men så utnytter Stian Hole det på beste vis: Tvillingtemaet fletter seg nydelig inn i verdensromtemaet, som igjen får betydning for de mest eksistensielle spørsmål. Og dobbelt-oppslaget med de to barna sittende på en gren, med bena dinglende ned og månen og hele verdensrommet over seg, er verdt hele boken i seg selv, så storslagent er det.

Beholder nærværet

Etter tre bøker om Garmann, der illustrasjonsteknikken gjentas, melder spørsmålet seg: Blir Stian Hole for lik seg selv? Blir det overraskende forutsigbart eller mister sin umiddelbarhet?
Stian Hole designer også bokomslag til norske romaner, og der synes jeg nok jeg litt for ofte drar kjensel på de samme original-fotografiene, og får en følelse av tomgang. Men i Garmanns verden er jeg like fascinert over uttrykket. Der bare finsliper og videremodellerer Stian Hole sin plastiske verden. Og han er like oppfinnsom. Ett sted, der Hanne og Johanne gjør opp status og blir skuls, siden de har hver sin hemmelighet den andre ikke kan røpe, lar Hole boksiden bak jenteansiktene se ut som en god, gammeldags regnskapsbok. Ordene "debet" og "kredit" står beskjedent notert nederst i et hjørne.

Allerede på kollofon-siden har Stian Hole med et lite frimerke, der dikteren Olav H. Hauge er sitert på blå bakgrunn:"Tanke og draum er himmelske køyrety". Dette er nok en unnselig detalj som sier mye om Stian Holes filosofiske prosjekt. Slike små godbiter til den voksne leseren vitner om en lekenhet som er akkurat passe dosert ifølge min smak.

(Bok i P2, NRK 11. 05. 2010)

Anmeldelser

I 30 år har Lars Saabye Christensens roman Beatles vært selve «oppvekstromanen», og betydd mye for mange, både når det gjelder å finne veien inn i litteraturen – og også finne seg sjæl.
Kjente stemmer inviterer deg nærmere.
Kongepuddelens status i Norge har vært noe tynnslitt. Det har forfatter Vetle Lid Larsen tenkt å gjøre noe med - som i sitt Sommer i P2 tar for seg kongepuddelens erværdige historikk
Forfatter Jørn Lier Horst forteller hvordan det var å gjennomføre sitt første avhør av en kriminell og hvordan bøkene til Henning Mankell har vært med ham både som politimann og som krimforfatter.
Poet Helge Torvund er opptatt av å lytte. Til andre mennesker og til sine egne hjerteslag. Det reflekterer han over i sitt Sommer i P2 og han vil naturligvis også spille musikk som har betydd mye for han.
Ingvild Tennfjord forteller historien om hvordan en åreknute kan forandre et helt liv, og om hvordan hun gikk fra å være den store vitsen i vinmiljøet til å nå ut til 1, 2 millioner lesere hver uke. Det er en historie om lengsel og frykt. Seire og uforutsette og grusende nederlag.
Han spionerte på travhester som liten, men ble etter hvert enda mer interessert i musikk og litteratur og koblingen mellom de to. Audun Vinger kaller seg bladfyk.