Forbudt bok ble bestselger

Etter å ha gitt ut fagartikler for døve ører i 20 år, skrev iranske Parinoush Saniee en roman om kvinneundertrykkelse. Da fikk hun hundre tusen lesere.

Romanen, som tar for seg en ung kvinnes liv fra slutten av 1960-tallet og frem til i dag, ble først forbudt av ministeriet for islamsk veiledning, som fungerer som en sensurinstans i Iran.

Forlaget måtte gjennom en rettssak for å få boken publisert:

- Jeg ble kalt inn på teppet og spurt om hvorfor jeg hadde skrevet denne boken. Den handler jo i stor grad om tvang og vold mot kvinner, og myndighetene følte den ble en belastning. Da spurte jeg om de kunne tilbakevise bokens fakta - og det kunne de ikke, sier Parinoush Sainee.

Dokumentasjon

Gjennom mange år som forsker i ulike offentlige etater i Iran har Saniee samlet inn rapporter om iranske kvinners dagligliv. Hun kan derfor dokumentere at 50 prosent av ekteskapene som inngås i landet er arrangerte. De fleste av disse ekteskapene var uønskede, og Parinoush Sainee hadde en hel mappe med vonde historier som hun kunne vise frem.

I romanen "Det som ventet meg" beskriver hun skjebnen til ungjenta Masoumeh, som flytter fra det religiøse hovedsetet Qom til det mer moderne Teheran. Masoumeh forelsker seg i en jevnaldrende gutt, men blir tvangsgiftet med en annen, en hun aldri har sett før bryllupet.

- Kvinnenes situasjon i Iran har forverret seg gjennom de siste 30 årene. De blir utsatt for vold både fra familien og samfunnet, som ikke anerkjenner kvinner som selvstendige individer på lik linje med menn. Kanskje kan vi håpe på en bedring med ny president, sier Parinoush Sainee, og sikter til den reformvillige Hassan Rohani, som vant presidentvalget i juni.

Saniee, som er født i 1949, forteller at hennes egen far var professor ved universitetet og oppfordret datteren til å få seg en utdannelse.

Om hun selv ikke har opplevd trusler eller strafferettslig forfølgelse, er hun tydelig på at det er vanskelig å være forfatter i Iran. Selv vil hun fortsette å skrive skjønnlitterært så lenge hun har noe å si. For tiden smører hun seg med tålmodighet og venter på at ministeriet for islamsk veliedning skal frigi en av hennes romaner, som fremdeles er forbudt. Men hun har sterke støttespillere; hennes advokat er Shirin Ebadi, juristen og menneskerettighetsforkjemperen som fikk Nobels fredspris i 2003.

Kan forandre verden

- Jeg har tro på at kunst og litteratur kan forandre folks tanker og holdninger. Det er viktig at noen sier fra om urett! sier hun.

Saniee erfarte selv at statistikk og tall lett blir fjerne størrelser, selv om det gjelder mennesker. Å gi tallene kjøtt og blod gjennom romaner var en glede, og ikke minst gledelig var det at hun faktisk nådde ut til leserne:

- Med den første romanen min tenkte jeg at denne er det vel bare familien min som kommer til å lese. Jeg hadde aldri forestilt meg at den skulle selge i så mange opplag og oversettes til mange språk.

For debutboken fikk Saniee blant annet Bocaccio-prisen, som er en italiensk pris til beste utenlandske roman.

Fedre og sønner

I Norge er hun i høst aktuell med romanen "Gutten uten stemme", som i likhet med debutboken er oversatt av Nina Zandjani. Der utforsker hun forholdet mellom fedre og sønner.

Guttungen Shahab er sen til å snakke, og faren mener han må være tilbakestående. Han kaller sønnen en idiot, og skammer seg over ham.

- Shahab sier selv noe som kan være betegnende: "De barna som er snille, friske, pene og kloke tilhører pappaene, mens de barna som er idioter, stygge, syke og ikke kan snakke, tilhører mammaene."

Om fedrene her i Norge i større grad - takk og lov - også er omsorgspersoner, mener Saniee fedrenes distansering fra sine svake barn ikke er noe typisk iransk fenomen. Hun viser til en forskningsrapport fra Japan, der 90 prosent av fedrene som fikk thalidomid-skadde barn, forlot familien.

- Tilbakemeldingene jeg fikk fra kvinnelige lesere i Iran var at "det er livet vårt du beskriver". Slike tilbakemeldinger er verdifulle og viser at det er viktig å skrive, sier Parinoush Saniee.