– Jeg har hatt senkede skuldre for en gangs skyld

– De er fra øvre middelklasse og har i og for seg alle forutsetninger for å klare seg og gjøre det bra. Likevel går det dårlig med dem, forteller Houm.

Fra Benin til Nasjonalballetten

Boken har fått tittelen De håpefulle og kommer ut i september. Den er sentrert rundt familien Lindberg, som består av den hardt pressede forretningsmannen Arne, hans kone Elise og deres tre barn: Joachim, Thea og Christoffer.

Leseren følger familien fra slutten av 1960-tallet, når Arne og Elise møtes i London, og frem til vår tid, når de tre barna i familien har blitt voksne og sliter med hver sine problemer.

Forfatteren og surferen Joachim har stjålet et romanmanus og gitt den ut under eget navn. Ballettdanseren Thea har rotet det til for seg selv i Nasjonalballetten og i tillegg blitt gravid med feil mann. Yngstemannen Christoffer møter utfordringer som feltprest i Afghanistan.

Kulissen for romanen er et Norge i utvikling, og forfatteren tar for seg blant annet norsk oljeindustri, nyrikdom og Blitz-konserter på 1980-tallet, så vel som krigen i Afghanistan og operahus på 2000-tallet.

Houm er selv født i 1974 og sier at det meste av tidskoloritten i boken kom fra egen hukommelse.

– Jeg husker nesten alt, men jeg måtte sjekke småting, som for eksempel om det lå en Kreditkassen-filial i første etasje på Fornebu. Hvilke låter som var populære og hvordan klærne så ut, er ting som er lett å huske. Det er verre med hvordan det ser ut i Afghanistan eller hvordan det var å reise til Kina på midten av 1980-tallet.

Utfordringen, ifølge forfatteren, er å «ikke dra på for mye».

– Det er noen 80-tallsskildringer i norsk litteratur hvor du merker at forfatterens eller fortellerstemmens nostalgi blir litt tung. Det var ikke sånn at man sperret opp øynene hver gang man så en rosa saccosekk. Det er viktig å ikke bli altfor opphengt i det som var typisk for den tiden; men det er jo ikke lett.

– Hadde lyst til å nå bredere ut

Som en del av researcharbeidet, snakket Houm blant annet med en feltprest som hadde vært i Afghanistan og dro til Benin for å se på de norskbygde oljeanleggene. I boken er Arne Lindbergs bedrift, Odin Well Service, involvert i landets oljeindustri.

Han var også noen dager i Operaen sammen med dansere fra Nasjonalballetten, for å utvikle karakteren Thea.

– Jeg fikk se hvordan den vanlige hverdagen er for danserne, og jeg fikk stå bak scenen under en forestilling. Det var utrolig fascinerende.

Forfatteren sier at boken har blitt «et slags tidsdokument», selv om det ikke var planen da han begynte å skrive den.

– Når man skriver noe såpass omfattende, som tar for seg et ganske langt strekk med tid, mange karakterer og fenomener, så sier man også noe om samtiden og om utviklingen i Norge. Det er ikke til å unngå. Men det var aldri planen, forklarer han, og legger til at han hadde lyst til å skrive noe større enn det han har gjort tidligere «og kanskje nå bredere ut».

Hør Nicolai Houm lese et kort utdrag fra den nye romanen:

«Hvem har hørt om Nicolai Houm?»

I 2009 skrev Dagbladets bokanmelder Cathrine Krøger en kommentar om usynlige forfattere. Houm ble trukket frem som et eksempel på en ung og imponerende god norsk forfatter som ikke hadde fått den oppmerksomheten (og den store leserskaren) han fortjente.

«Hvem har hørt om Nicolai Houm?» spurte Krøger i kommentaren.

Houm hadde nettopp utgitt novellesamlingen Alle barn er laget av ild. «Det er veldig sjelden jeg blir så entusiastisk overfor en norsk skjønnlitterær utgivelse, som jeg ble av denne boka», skrev anmelder Silje Bekeng den gangen i Klassekampen.

Alle barn er laget av ild var Houms andre bok. Debutromanen Knekk nakken min venn hadde kommet fem år tidligere og fått en like varm mottagelse av kritikerne.

Etter novellesamlingen, var det en bildebok som sto for tur. Når alle sover ble laget i samarbeid med illustratør Rune Markhus. Den kom ut i 2011 og ble nominert til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok.

– Jeg synes det er veldig ålreit å gjøre forskjellige ting. Det har blitt en forfatterfloskel at «man skal finne stemmen sin». Jeg synes det er underlig. Det hadde vært en trist tilstand å bare ha én litterær stemme. Jeg tenker at man kan eksperimentere hele tiden og se hva man rommer av muligheter.

Følte du deg som en usynlig forfatter?

– Ja, på et vis. Antall lesere stod ikke i forhold til relativt gode anmeldelser. Men sånn er det gjerne, særlig med noveller. Markedet er også tøft for litterære romaner. Salgstallene er helt latterlige for en vanlig norsk romanforfatter, og for lyrikk og noveller er det enda verre. Avstanden fra en vanlig norsk novellesamling til Jo Nesbø er enorm, sier Houm, som i tillegg til å være forfatter, jobber deltid som forlagsredaktør.

Han kan likevel ikke la være å rette et gjennomtrengende blikk mot seg selv.

– Jeg lurer på om man kanskje aldri blir fornøyd. Jeg snakker med folk som selger vanvittig mer enn meg og når mye bredere ut, som også har den følelsen av at man aldri er god nok, aldri populær nok. Når man har jobbet veldig mye med noe og har noe man har lyst til å formidle, er det skuffende å ikke bli sett og hørt av dem man ønsker å nå.

– Det er så vidt jeg har turt å skrive

Med De håpefulle ville Houm ta skrittet over i en type litteratur, som han håper vil gi ham en større leserkrets.

– Jeg har vært veldig opptatt av språk og form, og det kommer jeg til å fortsette med. Likevel så føles det litt håpløst hvis du ikke når lesere med det. Jeg ville finne en middelvei og kombinere de to innfallsvinklene; å skrive noe som mange kan ha glede av, men også beholde en litterær integritet.

Han innrømmer at dette er første gangen han har klart å senke skuldrene helt mens han har jobbet med en bok.

Hvorfor har det ikke skjedd før?

– Nei, det kan man lure på. Jeg har hatt litt prestasjonsangst. Det er så vidt jeg har turt å skrive. Jeg vet ikke om det har noe med alder å gjøre, men jeg tenkte at nå må det være gøy, hvis ikke så kan jeg bare slutte med det. Det må være noe jeg gjør fordi jeg har glede av det, forteller Houm.

– De første bøkene jeg skrev ble godt mottatt, men det var ikke en glede å skrive dem. Denne gangen har det vært helt annerledes. Jeg håper at den gleden jeg har hatt av å skrive denne boken, også ligger i teksten. Det gjenstår å se.