Den tilsynelatende fargeløse Tsukuru Tazaki befinner seg på et tidlig tidspunkt av livet på randen av selvmord. Han kunne utvilsomt også vært tilbøyelig til å bli liggende sjelelig lammet på bunnen av en tom brønn, slik som Toru Okada gjør det i Murakami-klassikeren «Trekkoppfuglen» fra 1997.
Den unge mannen på identitetsjakt er et grunnmotiv hos Murakami. Denne gangen ser han spørsmålet i sammenheng med hvordan vi etablerer en identitet i samspill med andre. Tsukurus livskrise kommer som en følge av at han blir utstøtt av vennegjengen han var en del av på gymnaset - uten noen forklaring. Som en følge av dette mister Tsukuru rett og slett kontrollen over hvem han er.
Substans uten måleenhet
"Å forsøke å anslå sin egen verdi, var en øvelse som minnet om å skulle måle en substans som det ikke fantes måleenhet for", skriver Murakami treffende.
Uten selvbilde er det også vanskelig å bli en person noen fester seg ved. For å bøte på dette legger Tazaki uten på en pilgrimsreise består i at han oppsøker hver enkelt av barndomsvennene, for å finne ut av hvorfor han ble avvist. Vi har altså å gjøre med et "innsirklingsprosjekt" i slekt med det Carl Frode Tiller har drevet med i sine tre siste romaner.
«Tumlende stråballer»
Men der Tiller går inn med full tyngde, behandler Murakami identitetsproblematikken med en sverm av metaforer, som er så tilforlatelige i all sin letthet at man kan ta dem for å være lettkjøpte. Det er de ikke. Murakamis metaforer er verdt et eget studium. Min favoritt i øyeblikket er beskrivelsen av finske jenter som forsvinner "springende over torget i flagrende skjørt. Nesten som tumlende stråballer i westernfilmer".
De mange språklige bildene er utmerket oversatt av Magne Tørring og Ika Kaminka. Andre ganger halter oversettelsen mer - som når romanfigurene flerfoldige ganger "har noe på følelsen". Hvorfor dette uttrykket, som vel også høres temmelig klossete ut når det blir sagt av nordmenn som har passert tenårene, blir gjentatt fem-seks ganger i denne teksten er vanskelig å forstå. Andre ord og vendinger virker underlig skriftlige.
Skriftlig språk
Murakamis personer "holder frem som de stevner", de "later til å more seg", de er "fåmælte" og "ordrappe". Oversetterne velger altså å bruke ord og uttrykk som finnes i det norske språket, men som de færreste blant oss ville finne på å ta i bruk. Da passer de heller ikke i de dialogdrevne romanene til Murakami.
Nå er det ikke oversetterne som skal lastes for at dialogene ikke sitter helt som de skal i fortellingen om den fargeløse Tsukuru Tazaki. Jeg ramler ut av situasjoner, hvor jeg er vant til å føle at jeg sitter ved nabobordet. At hovedpersonen må oppsøke de gamle vennene en etter en, er også noe mer skjematisk enn jeg er vant til fra en forfatter som har evne til å få det til å se ut som om han har drømt frem fortellingene sine.
Uvørent fortalt
Men Murakamis grunntema virker også denne gangen brennaktuelt. Å bygge opp et robust selvbilde er krevende og et emne som har interessert mange forfattere fra Erlend Loe til Dag Solstad i norsk litteratur. Pilgrimsferden til Tsukuru Tazaki minner om at farger i personligheten ikke utelukkende kan skapes innenfra. Vi er helt avhengig av kontinuerlig fargekorrigering fra andre.
Den fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsferd er altså en noe ujevn roman, som virker litt uvørent fortalt. Men de nevnte svakhetene skygger ikke for det faktum at dette er et helt unikt forfatterskap. Murakamis verk har fått nok en fargenyanse. Måtte det bli mange flere.
