Inga H. Sætre: 'Fallteknikk'. Tegneserieroman. Cappelen Damm 2011
Det er sant; mengden av de norske, såkalte "graphic novels" er mangedoblet de siste årene. I Frankrike har de eksistert lenge, i USA likeså. Her hjemme har de vært snakket om, men hvor mange norskproduserte tegneserie-romaner har vi hatt, egentlig? Nå kommer de, og ikke bare for de spesielt interesserte. Og det er bra, for litteraturen trenger flere utrykksformer. Vi ser at den sprenger seg ut av tradisjonelle roman- og fiksjonsrammer og skaper engasjert diskusjon når den dukker opp i ny form.
Slik jeg ser det, er det en forholdsvis ung generasjon som begjærlig har grepet fatt i tegneserieromanen. Det kan være Tor Ærlig, Steffen Kverneland eller Jason. De skriver for unge voksne. Så har vi Inga H. Sætre. Hun skriver for voksen ungdom.
Aktuell
I alle fall i tegneserieromanen "Fallteknikk". Den er nominert til Brageprisen i klassen for barne- og ungdomslitteratur sammen med to ungdomsromaner og en bildebok. Spennet er stort blant de nominerte, slik spennet er stort innenfor norsk barnelitteratur akkurat nå. Om fantasy- og vampyrtrenden fremdeles er tydelig, ser vi også en klar tendens til mer problematiserende samtidsskildringer.
Og der må vi kunne plassere "Fallteknikk": ung jente blir gravid, men finner ut at det ikke er verdens undergang.
Rakel er 17-18 år. Hun flytter på hybel for å gå siste året på videregående. Som hun gleder seg til å bo for seg selv! Men det blir ikke helt som hun hadde tenkt. Hun har gode venninner, spiller i band og starter med kampsport. Men like ofte som hun gleder seg over friheten, føler hun seg ensom. Hvem skulle trodd man kunne få hjemlengsel når man endelig har flyttet hjemmefra?
Så oppdager hun at hun er gravid. Faren til barnet har hun hatt minimalt med å gjøre, han er ikke en hun regner med å omgås så mye i fremtiden heller. Hva nå? Er livet over? Hva vil de si hjemme?
Om jeg ikke skal røpe hvordan det går, kan jeg i alle fall sitere Rakels tanker når hun kommer hjem på juleferie.
"Kjære Dagbok! Mamma ble glad for å se meg, alt er liksom det samme. Og ingen er sinte på meg. Eller sier at jeg har ødelagt livet mitt. Eller at jeg er ekkel. Eller at det ikke går. Mamma sa at Monica fra ungdomsskolen også skulle ha barn. Og det hjalp jo jævlig mye å høre, siden hun begynte å ligge med folk i sjette. Eller det hjalp kanskje litt, da." (s. 171)
Røff og perspektivrik
Inga H. Sætre fører en frisk penn.
Inga H. Sætre har en enkel og upolert tegnestil. Skisseaktig; det ser ikke ut som om hun har gjort seg særlig flid med hver enkelt rute. Men tegningene gir fortellingen et umiddelbart og ærlig preg, som passer godt til historien. Innimellom rutene dukker det plutselig opp helsider i farger, duse akvareller nærmest, av et landskap med gress, hav, trær, fuglekasse, hustak, natt. Dette er bilder som får leserne til å stoppe opp, vi setter ned farten og tenker etter, hva har skjedd? Hvordan skal det gå nå?
Andre steder alternerer rutene med en leksikon-artikkel (f.eks. om Gjøvik eller om abort). Eller vi får et historisk perspektiv på Rakels liv (som selvfølgelig blir et bilde på hvordan Rakel føler seg akkurat nå):
"Rakels oldefar bygde en bygård. Rakels bestefar bygde ei hytte. Rakels pappa snekra et hundehus. (Rakel bygde denne fuglekassa)." (s. 63)
Gir styrke og selvtillit
Inga Sætres styrke er de fine dialogene. Ordene kommer usensurert, tanker får lov til å utfolde seg, bekymringer likeså. Livets fortredeligheter kan tårne seg opp, utfordringene kan synes uoverkommelige. Og da får Rakel lov å synes synd på seg selv!
Samtidig viser Sætre frem en omverden som bryr seg, enten det er familie eller venninner. "Fallteknikk" er en bok som handler om "å falle", men den handler like mye om at man som oftest kan reise seg igjen, og gå videre, med de sår og skrammer man måtte blitt påført.
Rakel kommer seg på bena. Hun kan klare det meste. Vi har beveget oss fra dur til (mye) moll og til dur igjen:
"Det er bra". Slik lyder Rakels avskjedsord.
Les også:
