Daniel Kehlmann er intelligent. Han er så intelligent at jeg synes han kvalifiserer til Nobelprisen i fysikk, filosofi, kjemi, medisin og hvorfor ikke også matematikk.
Etter å ha blitt plassert på forfatterhimmelen med den historiske romanen «Oppmålingen av verden» om den eventyrlystne Alexander von Humboldt som skulle måle opp hele verden og det hjemmekjære, matematiske geniet Carl Friedrich Gauss, så var det vel noen som kunne tenke seg at han med tiden skulle kunne bli en kandidat til Nobelprisen i litteratur også.
Mot virkelighetens regler
Men det i sin tur fordrer at det svenske akademiet skulle sette pris på hans litterære prosjekt som etter eget utsagn er å skrive bøker som ikke bryter mot syntaktiske regler, men mot virkelighetens regler. Ingen aristotelisk mimesis, altså verdensetterligning her, altså, nei! Litteraturen er et spill, en lek. En flukt?
I «F» spiller vi etter følgende regler: En far stikker av fra sine tre tenåringssønner, etter å ha blitt tvunget til å være sannferdig av en hypnotisør. 24 år senere møter vi sønnene igjen som henholdsvis overvektig katolsk prest, kapitalforvalter og kunsthandler.
Pappa uten plikter
Kehlmann er både morsom og litt befriende når han lar faren slenge innom sønnene i voksen alder, for å forkynne at ingen har plikter, med mindre man bestemmer seg for å ha dem. Livet er noe man skal gå snublende gjennom. Alt er uansett bare styrt av tilfeldigheter.
Faren er i mellomtiden blitt berømt forfatter. Hans gjennombruddsroman blir presentert grundig inni denne romanen på følgende vis: «Setningene er velformulerte, fortellingene flyter kraftfullt, man ville nesten ha lest med fornøyelse hvis man ikke hadde hatt en følelse av at man ble hånet».
Lur blunking
Noe tilsvarerende kunne jeg ha sagt om Kehlmanns roman, og det vet selvsagt forfatteren. Denne stadige, lure blunkingen til en leser som absolutt ikke har grunn til å føle seg undervurdert, er tiltrekkende. Det estetiske utgangspunktet – at litteraturen som livet er alt annet enn blodig alvor, er et premiss som skaper et interessant handlingsrom for forfatter og leser.
Allikevel synes jeg denne romanen er ganske mislykket. Noen svært snedige passasjer veier nesten opp for de avsnittene jeg blar litt irritert forbi.
Jeg sa det innledningsvis: Han er smart, Daniel Kehlmann. Hva er det da som mangler denne gangen? Kanskje en følelse av nødvendighet?
- Les NRKboks intervju med Daniel Kehlmann:
