Det var en svært gledelig overraskelse da det ble kjent at en ny samling noveller fra Alice Munro var underveis: «Dear Life», «Bare livet». At disse nye novellene røsker nådeløst tak i leseren fra første avsnitt, er ingen sensasjon. Så god er Alice Munro. Overraskelsen, den gledelige, hadde én grunn: Etter utgivelsen av samlingen «The View From Castle Rock», «Utsikten fra Castle Rock», for sju år siden, antydet den gode Munro at det kanskje fikk holde med skriving. Da hadde hun, i den samlingen, atypisk for forfatterskapet ellers, utforsket sin egen families historie – utvandringen fra Skottland til Kanada. Den første trusselen om skrivestopp trakk hun selv tilbake, for fire år siden, i og med samlingen «For mye lykke».
Gjenkjennelig
«Bare livet» er gjenkjennelig Munro og litt avstikkende på samme tid. Også her tar hun leserne sine med til livet i det sydlige Ontario, der svært mange av historiene hennes har funnet sitt spillerom. I den grad at «The Munro Tract» er blitt et litterært begrep, avgrenset i vest og sør av sjøene Lake Huron og Erie, i nord og øst av byene Goderich og den kanadiske utgaven av London. Der inne ligger altså Alice Munro-land – ofte, og med rette, sammenlignet med William Faulkners fantasiprodukt av et sted, Yoknapatawpha County.
Krigen
«Bare livet» viker samtidig ikke tilbake for utflukter vekk fra den lille egnen – til storbyen. Til Toronto og Vancouver. Heller ikke nye steder for en Munro-leser. Spennet i tid er stort. En foruroligende kjærlighetshistorie ved en tuberkulose-institusjon under andre verdenskrig – referanser til Thomas Manns «Trolldomsfjellet» inkludert – avløses av flere noveller med utgangspunkt i så vel krigen som umiddelbar etterkrigstid og dermed; et sammenfall med Munros egen barndom og ungdomstid.
Det skarpeste våpenet
En amerikansk kritiker skrev at Munro presenterer menneskene sine som om de var noen du kunne støtt på i butikken eller i en kø på postkontoret. En utmerket observasjon. Det er gjentatt ofte nå, etter at hun fikk nobelprisen, men det er stadig like sant at nettopp det hverdagslige, det vanlige, er et av hennes skarpeste våpen. Slik viser hun oss personenes ståsted i sine egne liv og hvordan glimt av lys i form av hendelser, nye erfaringer og erkjennelser bringer dem videre.
Avslutning med stil
Alice Munro er 83 år nå og har igjen ettertrykkelig sagt at nå er det slutt. De fire siste historiene i «Bare livet» utgjør en egen avdeling som ikke helt er noveller, skriver hun. I stemning og følelse er de selvbiografiske om de ikke er det rent faktisk. De er også, skriver hun, de første og siste tingene hun har å si om sitt eget liv. Sant eller ikke; de er umiskjennelig Munros. De også.
- Les:
- Se:
- Hør:
