«Elise og mysteriet på Hesteøya» er den tredje boken om 13 år gamle Elise som får være med sin nyutdannede onkel Kalle på veterinæroppdrag. Men her trengs ingen forkunnskaper; allerede fra første setning er vi inne i fortellingen om en dramatisk påskeferie. Det som måtte trengs av bakgrunnsopplysninger kommer litt etter litt, uten å bli verken påtrengende eller overflødig.
Dramatisk påskeferie
Det er påske. For en gangs skyld skal Elise slippe å dra til fjells med familien. Hun er glad for å være fri fra ski og sne. Hele ferien skal hun og venninnen Karin få være med onkel Kalle til Hesteøya, så langt vest i landet du kan komme, der han skal være veterinærvikar i påsken.
Allerede i første kapittel får vi et hint om at denne ferien blir alt annet enn rolig. En hest er etterlyst, snart forsvinner det én til. Kan de ha lagt på svøm til en av de mange holmene i havgapet? Eller er det hestetjuver på ferde?
Utvider hestebok-genren
Veterinær Anne Viken har skutt blink med denne serien om den hesteinteresserte Elise. Dette er bøker som inneholder langt mer enn reality-forviklinger og småkranglig på rideskolen mellom 12 år gamle hestejenter. Ikke at ikke dét også kan bli underholdende, men som i såpeserier på TV kan slikt bli ensformig i lengden. Vikens bøker har både elementer som skulle appellere til unge hesteboklesere: her er hester i fare, heltemodig innsats fra Elise må til, og her er passelige doser med forelskelse, sjalusi, svik og forsoning. Men utover genre-elementene gir Viken til beste av sin erfaring som veterinær; bøkene blir forankret i reell kunnskap og gir konkrete beskrivelser og inspirasjon til unge lesere. De faglige utfordringene løftes ofte opp til en mer allmen diskusjon av moralsk eller miljømessig karakter, det gir teksten tyngde.
I tillegg har Anne Viken skapt fine skikkelser i Elise og den unge, nyutdannede og kule onkel Kalle. Dypdykk i personskildringene får vi ikke, men nok til å nikke gjenkjennende fra bok til bok. Her er mer handling enn skildring, det gir fortellingen fremdrift og fart.
Påskekrim?
Om Elise løser et mysterium i hver bok, vil jeg vel heller kalle serien for spenningsbøker enn ren krim. Mord står ikke på menyen, men skurker finnes det, som skal ha sin straff. Og det mangler ikke på spenningselementer underveis. Kanskje ble oppklaringen i overkant kronglete i årets bok, men ikke verre enn at jeg sluker den. Illustrasjonen på forsiden, derimot, vil ingen hestejente godta. En jente (Elise?) i full galopp på hesteryggen til en hest uten hodelag, er en umulighet, om et snev av realisme skal beholdes. Og dette er først og fremst strengt realistiske bøker. De små innslagene av spøkelseshistorier i "Elise og mysteriet på Hesteøya" er med som uhyggeskapende krydder og - selvfølgelig - som beskyttelse for den som vil holde nysgjerrige snushaner unna.
