Jeg har lyst til å åpne med å si noe om å tilhøre en generasjon, for i dette å kunne lese noe skrevet av noen på sin egen alder, ligger noe av min motivasjon for å velge å skrive om akkurat denne boken.
Sølvgrå JVC-kassettspiller
Eivind Buene er født i 1973. Jeg er født i 1970. Denne nærheten i alder gjør det mer relevant å lese om en sølvgrå JVC-kassettspiller, som åpner seg sakte når du trykker på eject-knappen. Den slags musikalske rekvisitter kan man også støte på hos andre, (ja, spesielt mannlige), forfattere som er samtidige med en selv, for eksempel hos en forfatter som Tore Renberg.
Det som skiller Buene fra de fleste av oss andre, er at han ikke behandler disse musikalske minnesmarkørene i egenskap av å være en entusiastisk amatør. Forskjellen kommer til uttrykk når han skriver at det er
Også jeg kan ha fått med meg at det er en temperaturforskjell på disse to låtene på Police-albumet «Synchronicity», men jeg har ikke forutsetninger for å kunne notere at Andy Summers snerring foregår i 7/8-dels takt.
«Dobbeltliv» heter altså disse essayene. Jeg trodde lenge det henviste til at Buene, som er så til de grader er hjemme i musikken også skriver litteratur.
Noteskrift
Tittelessayet avslører at musikken er dypere sammenvevd med skriften enn jeg visste fra før. Noteskrift er blyanten som kratter ned små prikker og streker på et ark. Det musikalske verket har altså en skrift. Komponisten er, i motsetning til den utøvende musikeren, en noteskriver. Skulle hun, som Buene gjør, bevege seg over i mer populære sjangere, blir hun en låtskriver. Skriver hun roman skifter hun bare språk.
Eller ikke bare. Som det fremgår av bokens innledende essay skifter hun også medium, produksjonmåte og distribusjonskanal. Musikkverket oppleves kanskje av mange samtidig i en konsertsal. Romanen er én til én-samtale, og kanskje viktigst av alt. Romanen er avsluttet når det møter sin leser. Musikkverket skal tolkes av et orkester.
På den måten ligner komponisten kanskje mer på en dramatiker enn en romanforfatter, skriver Eivind Buene, og dette er nok et eksempel på hvordan Buene på sin tilforlatelige måte kommer med klargjørende innsikter.
Tar en Aarebrot
Når man vet nok om et fagfelt, kan man være frekk, Det er da man kan være lett og populær. Frank Aarebrot var kanskje den første som tolket Norgeshistorien fra 1814 på 200 minutter, men Eivind Buene må være først ute med å oppsummere de siste to hundre årenes musikkhistorie på 500 ord.
I løpet av disse fem hundre ordene lærer jeg at symfonien er en historisk avsluttet sjanger som ble startet av Haydn på andre halvdel av 1700-tallet, og endte med Gustav Mahler omkring 1900, for etter ham kom det store avantgardebruddet med Arnold Schönberg, som hadde kommet på en ny måte å organisere musikken på; det såkalte tolvtonemusikken.
Dette er også klargjørende for meg, for jeg har aldri likt symfonier. Derimot har jeg likt noe av det som kom før og etter i den klassiske musikken.
For en samtidskomponist som Buene, og hans kamerat og komponistkollega Lars Petter Hagen er forholdet til symfonien atskillig mer komplisert, fordi det er denne musikkformen de konkurrerer med til daglig i konserthusene.
Spesielt kretser Buene rundt Gustav Mahler, som han mener nå har overtatt etter Beethoven som den symfoniske gullstandarden for verdens store, filharmoniske orkestere.
Medskapende lytting
De delene av «Dobbeltliv» som handler om musikk har en tydelig dannelsesfunksjon, og jeg tar meg selv i å ønske at Buene får i oppdrag å holde musikkforedrag i det norske skoleverket..
Hva så med Buenes essay om litteraturen?
Det er i et essay om musikkbruken hos Marcel Proust at jeg plutselig får satt ord på hvorfor jeg selv er spesielt glad i jazz. Hvorfor er det slik at jeg trives bedre med musikk som ikke har en innlysende struktur og som ikke slutter etter tre og et halvt minutt?
Forfatterens toneart
I «Lyden av norske romaner» skriver Buene først om litteraturens iboende musikalitet. Som et alternativ til det litt forslitte uttrykket forfatterens stemme, snakker Buene om forfatterens toneart.
Noen forfattere har en så tydelig toneart at det rett og slett ikke er mulig å sette musikk til deres verk, mener Buene og nevner Jon Fosse som et eksempel. Jeg tror han har rett i det, og jeg tror det samme til en viss grad gjelder poesien til Olav H. Hauge.
Jeg kjøper ikke alt som står i denne essaysamlingen. Buene mener for eksempel at romanavslutninger har en annen tyngde enn romanåpninger. Det tror jeg ikke noe på.
Jeg kan i skrivende stund ikke komme på en eneste skjellsettende romanavslutning. Men så foretar essayet en musikalsk og overraskende vending i bokstavelig forstand i det forfatteren bringer inn den tekniske betegnelsen for et musikkstykkes sluttdel som er det italienske begrepet "coda", som betyr hale.
Prince kom inn igjen på scenen
Som eksempel på "coda" i musikken velger han Buene en Prince-konsert i en idrettshall utenfor Bergen i 2010, der Prince, etter at lyset var slått på, og folk hadde begynt å bevege seg mot utgangen, plutselig kommer ut på scenen igjen med en gitar og begynner å spille «Sometimes it snows in april». På den måten sannsynliggjør Eivind Buene på en troverdig måte at avslutningen, altså codaen, er det som henger mest igjen i lytteren når hun forlater hallen. Om ikke i litteraturen, så i alle fall i musikken.
