Jeg må innrømme at Paula Fox var et nytt litterært navn for meg. Så er det også første gang hun utgis på norsk. På bokomslaget til "Desperate personar" skriver Samlaget at hun en av de viktigste fortellerne i amerikansk etterkrigslitteratur, og det er jo ikke smått. USA har hatt mange både gode og viktige fortellere etter krigen. Men så er Paula Fox også virkelig god. Hun har skrevet seks romaner for voksne og et tjuetalls bøker for barn og ungdom. I 2008 fikk hun Deutscher Jugendliteraturpreis for "A portrait of Ivan".
"Desperate personar" kom ut første gang i 1970, og det kan man merke. Det er en tone i miljøet som skildres, en voksenhet hos 40 år gamle mennesker, som synes litt mer satt enn i dag. Men blikket er moderne, fortellermåten også; det er en subtil og understatement-elskende forfatter som lar forfall og undergang komme smygende, først umerkelig og så med full kraft.
Kattebitt
Ekteparet Bentwood bor i Brooklyn, i et område der søppel og bråk preger nabolaget. Selv er de velutdannede; han er advokat, hun arbeider som oversetter, men tar bare på seg de jobbene hun virkelig har lyst til. Verre er det ikke med økonomien enn at det lar seg gjøre. De tror de lever et godt liv, inntil dagen da Sophie blir bitt av en villkatt. Kan hun være smittet av rabies? Bør hun oppsøke lege, hun som har sånn redsel for sprøyter og smerte?
Bittet blir starten på en rekke ulykker, og starten på tilbakeskuingen på et ekteskap som nok ikke er så trygt som det kunne se ut til.
Paula Fox beskriver mennesker i omveltning i et samfunn i omveltning. Vi er på tampen av 1960-tallet, med borgerrettskamper i USA, studentopprør i Frankrike og en ungdoms- og frihetsbevegelse på full fart fremover. Fox skaper en tilstand av ubalanse, der små hendelser som kan synes unødvendige eller tilfeldige får store konsekvenser.
At Jonathan Franzen har satt pris på Paula Fox' bøker er ikke til å forundres over. Denne romanen er i alle fall innenfor den realistiske tradisjonen Franzen skriver innenfor, og kobler tørr humor med tragedie i portretteringen av personene.
Det vanskelige livet
Hvordan skal man leve livet sitt? er et tema som går igjen, der ekteparet gang på gang blir overmannet av uforutsette følelser som frykt, plutselig sinne eller redsel. Beskrivelsene av de små situasjonene der følelsene dukker opp er sirlig skrevet ut og lette å kjenne seg igjen i. Tove Bakke, som på omslaget blir omtalt som "omsetjaren av Anna Gavaldas bøker", - så mye skryt har hun fått for dem at det er blitt et kvalitesstempel - er dyktig som vanlig. Besekrivelser som ""Ho var hjelpsam på ein flyvertinneaktig måte" og "Mannen heldt seg med blyantsmal bart" er karakteristiske - får jeg på følelsen av - for både forfatter og oversetter. Språket er presist, konkret og smidig, og boken er lett å lese, uten at den på noen måte er bestselger-aktig eller letttvint engasjerende. Den trenger heller litt mer tid og ettertanke, og det er ikke den verste egenskapen ved en roman.