Den amrikanske forfatteren og journalisten Joan Didion. Foto: Brigitte Lacombe - Den amerikanske forfattaren og journalisten Joan Didion har skrive ei sterk bok om sorg. - Foto: Brigitte Lacombe /

Den amerikanske forfattaren og journalisten Joan Didion har skrive ei sterk bok om sorg.

Foto: Brigitte Lacombe

De magiske tankers år

Etter førti års samliv døydde mannen til forfattaren Joan Didion, brått, han fekk hjartestans ved middagsbordet. Dette skjedde medan einaste dottera deira låg i koma på sjukehus. Kva gjer ein i slike situasjonar? Joan gav seg til å skrive.

"Livet forandrer seg raskt.

Livet forandrer seg i øyeblikket.

Man setter seg til bords, og livet slik man kjenner det, tar slutt." (s. 7)

Slik opnar boka "De magiske tankers år", der forfattaren skriv om det første året, sørgeåret, etter at mannen og forfattarkollegaen John Dunne døydde så og seie midt i ein setning ved middagsbordet.

Joan Didion: De magiske tankers år. Tiden 2007 - Joan Didion: 'De magiske tankers år'. Memoarer. Omsett av Halvor Kristiansen. Tiden 2007 - Foto: Torgeir Holm /

Joan Didion: 'De magiske tankers år'. Memoarer. Omsett av Halvor Kristiansen. Tiden 2007

Foto: Torgeir Holm

Usentimental, men gripande

Denne spesielle memoartypen har mange fallgruver – ein kan dumpe ned i sentimentaliteten, bli sjølvmedlidande, ulideleg privat eller sorgekspert med råd til alle andre som har mista nokon dei var glade i.

Joan Didion unngår alle feller og skriv ei usentimental, men gripande historie om alle dei mange fasettane ei sorg kan ha. Ikkje minst om vrangforstillingane som dukkar opp, i ulike versjonar:

”Jeg tenkte slik små barn tenker, som om tankene eller ønskene hadde makt til å reversere for tellingen, endre resultatet. I mitt tilfelle hadde disse forstyrrende tankene vært skjult, ubemerket av alle andre, tror jeg, bortgjemt selv for meg, men i ettertid så jeg at de var både påtrengende og kontinuerlige. I ettertid så jeg at de hadde vært tegn, varsellamper jeg burde ha lagt merke til. Det hadde for eksempel vært dette med nekrologer. Jeg orket ikke å lese dem. Dette fortsatte fra de første nekrologene dukket opp den 31. desember, til 29. februar 2004 under Oscar-utdelingen, da jeg så et bilde av John på minnevideoen de hadde laget. Da jeg så fotografiet, forstod jeg for første gang hvorfor jeg var blitt så opprørt over nekrologene.

Jeg hadde tillatt andre mennesker å tro at han var død. Jeg hadde tillatt at han ble levende begravet.” (s. 36)

Ei kjærleikshistorie

Joan Didion framstår som ein ganske rasjonell type, som heller ikkje brukar ropeteikn og store bokstavar i utide. Dermed får slike irrasjonelle eller kanskje heller magiske utslag av sorga desto større effekt. Men først av alt er boka ei kjærleikshistorie både til mannen ho elska og til alle dei vanlege tinga ein gjer på dei vanlege dagane. Og ei påminning om at livet er skjørt og kan ta slutt på ein av dei heilt vanlege dagane.

”Du er trygg. Jeg er her” kviskrar forfattaren igjen og igjen inn i øyret på dottera, som fall i koma fem dagar før mannen døydde. Ei setning som knapt overtyder henne sjølv ein gong; ho var der jo også då mannen døydde utan at det hjalp.

For Joan Didion verkar det som det å skrive hjelper henne gjennom sørgeåret, og historia om dette året er ærleg og vakker, og gir lyst til å lese meir av forfattaren. Men skrivinga gjer ikkje livet tryggare: kort tid etter at boka kom ut, døydde dottera.

 

(Kulturnytt, NRK P2, 20. juni 2007)

Anmeldelser

Forfatter Jørn Lier Horst forteller hvordan det var å gjennomføre sitt første avhør av en kriminell og hvordan bøkene til Henning Mankell har vært med ham både som politimann og som krimforfatter.
Poet Helge Torvund er opptatt av å lytte. Til andre mennesker og til sine egne hjerteslag. Det reflekterer han over i sitt Sommer i P2 og han vil naturligvis også spille musikk som har betydd mye for han.
Ingvild Tennfjord forteller historien om hvordan en åreknute kan forandre et helt liv, og om hvordan hun gikk fra å være den store vitsen i vinmiljøet til å nå ut til 1, 2 millioner lesere hver uke. Det er en historie om lengsel og frykt. Seire og uforutsette og grusende nederlag.
Han spionerte på travhester som liten, men ble etter hvert enda mer interessert i musikk og litteratur og koblingen mellom de to. Audun Vinger kaller seg bladfyk.
Forfatter Tor Åge Bringsværd har alltid likt å reise og forteller om den farlige skoleveien hjemme i Skien og om Ole Brumm-sangen i et mongolsk telt.
Forfatter og frilansjournalist Marta Breen drømmer seg tilbake til 70-tallet. Til det å synge politiske viser på fest - uten ironi. Til å sette en enkel gryterett på bordet, og så ble folk imponert av det. Ingen visste hva cellulitter var, ei heller brasiliansk voksing. Og unger var unger, ikke pirater og prinsesser.
Da forfatter Hilde Østby debuterte som forfatter handlet romanen hennes om kjærlighet og forelskelsens galskap. Hun er såpass opptatt av dette temaet at radioprogrammet hennes også handler om det.