Øystein Wingaard Wolf i 2002 - Øystein Wingaard Wolf har gitt ut over 30 bøker på 30 år. - Foto: Aas, Erlend / SCANPIX

Øystein Wingaard Wolf har gitt ut over 30 bøker på 30 år.

Foto: Aas, Erlend / SCANPIX

Liten og fin

"Brighton Blues" er en nydelig, liten roman som inviterer leseren inn til et sted og et liv.

Anne Cathrine Straume

Øystein Wingaard Wolf har skrevet et trettitalls bøker siden debuten i 1981, både romaner, noveller, lyrikk og barnebøker. Nå er han ute med en liten fortelling med tittelen "Brighton Blues". Og bare tittelen viser at denne romanen ikke er en hvilken som helst roman. Den inneholder poesi! Bildet på forsiden gir samme fornemmelse; Oppå et par olabukser (eller er det en jakke?) skjødesløst sammenkrøllet på en strand, ligger et munnspill. I det fjerne skimtes bølgene, hvite og turkise, der de bryter mot en kyst de har kastet seg mot i tusener av år.


Som bølgene har "Brighton Blues" noe tidløst over seg. Samtidig finner vi tidsmarkører og stedsmarkører nok. Men som i en virkelig god fortelling blir det spesifikke universelt; vi kan skrive 1950 eller 1990, vi kan si Brighton eller Hastings, Dublin eller Southampton.

Mennesker imellom

Øystein Wingaard Wolf: "Brighton Blues" - Øystein Wingaard Wolf: 'Brighton Blues', Cappelen Damm 2011

Øystein Wingaard Wolf: 'Brighton Blues', Cappelen Damm 2011

I "Brighton Blues" møtes ung mann og ung kvinne, her er mor og sønn, (fraværende) far og sønn, her er sønn og venn eller sønn og arbeidsgiver; alle relasjoner som er usedvanlig godt skildret i denne stramme, lille romanen med den forbløffende enkle, men gode tittelen. For handler ikke boken om Brighton? Byen ved kanalen, byen med badegjestene? Jo, også det. "Brighton Blues" er en kjærlighets-sang til en by og en bys gjentagende puls, det er en fortelling om en som finner sin plass i denne byen, selv om det neimen ikke har vært lett.


Daniel er atten år og bipolar. Det betyr manisk-depressiv; han er høyt oppe og lavt nede, han har vært tvangsinnlagt åtte ganger de siste fire årene:

"Det skyer over. Solen smelter inn i psykiaterens øye. Jeg ønsker jeg var en gris som kunne slaktes en gang for alle. I stedet blir jeg ønsket velkommen tilbake til menneskeheten, må reise meg opp og gå med mamma på tehuset hvor hun blir sittende og gråte. Halve tiden ligger hun til sengs, halve tiden vasker hun for de rike. Hun gjorde meg til en gnom etter at jeg ble født, lærte meg å løpe opp alle de bratte bakkene til Seven Dials, men jeg falt ned i avmakten over å ha sett alle sammenhengene raskere enn noen. Hun tåler meg, men elsker meg ikke. Det er for mye å be om." (s 8)

Kunst er oversatt galskap.

Fantasiens kraft

Daniel arbeider i O'Briens marsjandise, en antikivtetsbutikk som får solgt sitt gamle skrap takket være Daniels evne til å dikte opp de mest fantastiske fortellinger. Forøvrig spiller han munnspill, og lengter etter O'Briens skjønne og selvbevisste datter Sophia.

En blå tone - jeg tror bestemt den er blå - går gjennom hele romanen, som mer enn en fortelling med dramatiske høydepunkt er blitt en invitasjon inn i en stemning, et sted, et liv.

Subtile sammenstilninger

Mange avsnitt kunne vært sitert for deres egen skjønnhets skyld, andre for deres evne til å sammenfatte og gripe ulike skjebner i én og samme setning. Vi har med en kresen språkbehandler å gjøre. Navn som Lars Amund Vaage, Per Petterson og Håvard Syvertsen klarer noe av det samme. Eller Tomas Espedal.

Det er lenge siden poeten Øystein Wingaard Wolf kom med en roman sist. Det bør ikke gå like lenge til neste gang.

- Men jeg synger av full hals

(Kulturnytt, NRK P2, 06. april 2011)

Siste om bøker fra TV og radio

Til "Brenner & bøkene" denne uken kommer blant andre Robert Hilburn. Hans biografi om legendariske Johnny Cash kommer nå på norsk. Hilburn kjente Cash personlig og var den eneste journalisten som var tilstede under den legendariske Folsom Prison-konserten. Dessuten får du møte Samuel Massie, unggutten som droppet ut av skolen og ble polfarer i en alder av 17. Jakten på egen identitet blir et viktig tema. Et litterært talkshow hvor du møter høstens aktuelle forfattere. Programleder: Hans Olav Brenner
Kulturhuset bok ser nærmere på den norske bokhøsten så langt.
Erling Kittelsen om : Diktet løper som en by, i Diktafon
Tor Espen Aspaas - Tor Espen Aspaas var éin av tre nordmenn som blei plagiert av Joyce Hatto. - Foto: Tevje Akerø /

Blei misbrukt i tidenes plagiatsvindel

Pianisten Joyce Hatto gav ut 120 cd-plater under eige namn, men med innhald stole frå andre. Plagiatskandalen er utgangspunktet for ein av dei mest omtala norske romanane på bokmessa i Frankfurt i haust. Tor Espen Aspaas var ein av pianistane som blei utsett for musikalsk tjuveri av spektakulært omfang.

Les saken