Hopp til innhold

– Amerikanske fengsler er meningsløse

Piper Kerman, forfatteren av «Orange is the New Black», måtte sone en dom i amerikansk kvinnefengsel. Det ga henne et stort engasjement for straffedes situasjon i USA.

Piper Kerman

Piper Kerman ble innhentet av fortiden og sonet et drøyt år i fengsel. Hun forteller om tiden i fengselet i boken og TV-serien «Orange is the New Black».

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

– Det første jeg husker er at jeg var svært redd, for amerikanske fengsler har ord på seg for å være et svært voldelig sted, med voldelige mennesker. Jeg husker at fangevokterne var skremmende og ubehagelige, sier Piper Kerman til NRKbok.

Det er ni år siden Piper Kerman slapp ut av amerikansk kvinnefengsel. Hun sonet en fengselsdom for å ha levert en koffert med narkotika-penger, i ungdommen.

– Etter at jeg kom hjem fra fengselet i 2005, og alle ville vite hvordan det hadde vært, forstod jeg at dette var et tema som interesserte folk. Det var heller skrevet så mye om dette fra før. Fengslene våre er bortgjemt, ingen får vite hva som foregår der, så folk flest er veldig interesserte i dette som er skjult for dem, tror jeg.

Innsikt i skjult verden

Det har blitt mye oppmerksomhet rundt Piper Kerman etter at hun skrev memoar-boken, der absolutt alt er hentet fra virkeligheten.

– Jeg tror egentlig at folk bare bryr seg om dette, fordi den gir dem innsikt i noe som gjelder for mange millioner av mennesker i USA, sier Kerman.

Hun trodde aldri at fengselsoppholdet kom til å bli noe spesielt hyggelig, men det som sjokkerte henne mest var hvor poengløst amerikanske fengsler blir drevet.

Orange is the New Black

Kerman bestemte seg for å skrive boken etter å ha vært ute av fengselet i to år, og fått mange spørsmål om oppholdet.

Foto: Kagge forlag

– Det finnes for eksempel ikke noen form for rehabilitering av fangene. Jeg håper at vi vil få se reformer i USA. Nå har pendelen svingt i feil retning de siste 30 årene, så nå må den snart snu, sier Piper Kerman.

Var livredd

Kerman måtte bo sammen med flere hundre innsatte kvinner, og husker at hun var veldig redd for dem også.

– Først var jeg redd, men hel fra første stund viste det seg at de aller fleste var snille mot meg. De lurte på om jeg trengte shampo eller ville ha en kopp kaffe. Hvis jeg hadde en dårlig dag, oppmuntret de meg og sa ting som at i morgen blir det sikkert en bedre dag. Det er jo det helt motsatte av hva man hører om fengselslivet.

Hun tenker i dag at hun var svært heldig som fikk komme tilbake til både et trygt hjem og en jobb, i motsetning til svært mange av de andre innsatte.

– Heldig som hadde familie og jobb

Nå har hun engasjert seg for å hjelpe de mange kvinnene som ikke har et like godt nettverk når de kommer ut av fengselet.

– Dette tenker jeg stadig på. I USA finnes det 700.000 mennesker som kommer ut av fengslene hvert eneste år. Jeg kom hjem til et trygt og stabilt sted å bo, forloveden min ventet på meg der, og familien min tok i mot meg. Dessuten hadde jeg en jobb å komme til.

Hun mener vi er svært heldige i Norge, som har et system som fokuserer på at de innsatte skal kunne komme seg videre i livet etter fengselsoppholdet. Det er en stor mangel i hjemlandet USA, mener hun.

Det amerikanske fengselsvesenet er svært lukket. Ingen som helt vet hvordan det er innenfor murene, før man havner der selv, påpeker hun.

Hun tror at fengslene er så skjult for vanlige folk, kan delvis forklares rent politisk

– Det amerikanske systemet er svært opptatt av straff. Jeg tror det er lettere å komme unna med ting, hvis ingen får se det.

Null privatliv

Boken ble utgitt i 2010, og har blitt en bestselger og TV-serien som er basert på memoarboken er blitt svært populær , men Kerman vil ikke karakterisere den som en typisk jente-serie.

– Jeg får høre fra alle typer mennesker, enten de er menn kvinner, homofile eller heterofile, ung eller gammel. De synes det er veldig interessant. Det har nok også med at det er flere ulike karakterer med i tv-serien. Det er kvinner i alle aldre, og det er mannlige karakterer, som fengselsvaktene. Jeg tror de fleste finner noen som de kan identifisere seg med.

Piper Kerman

Piper Kerman var livredd for å sone i et amerikansk fengsel, på grunn av all volden hun hadde hørt om.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Hvilke reaksjoner får du mest?

– Mange sier at de har aldri før tenkt over problemene på denne måten før. Det jeg på forhånd hadde håpet å oppnå med å skrive boken, var nettopp å bidra til at folk får øynene opp for hva som foregår i fengslene rundt om i USA.

Det er mye fokus på lesbisk sex i fengselsmiljøet i TV-serien. Det stemmer også med virkeligheten, hevder Kerman.

– Mennesker er seksuelle vesener, selv om du stenger dem inne bak fengselsmurer. Jeg tror at i alle sammenhenger der mennesker blir nødt for å bo tett innpå hverandre, vil de seksuelle erfaringene man har, bli mye mer tydelig. De kommer rett og slett av at det ikke finnes privatliv i fengselet.

Hvordan overlever man uten privatliv?

– Vi mennesker er heldigvis tilpasningsdyktige. Jeg tenker at alle innsattes fengselshistorier, egentlig er historier om det å overleve. Dette er grunnen til at jeg tror slike historier fascinerer oss. Vi er alltid interessert i å høre overlevelses-historier.

Hvordan var det å komme ut av fengselet?

– Man blir mye mer takknemlig, enn noen kan forestille seg, over all den friheten som folk tar for gitt.

En fengselsstraff på et år, noe som blir sett på som svært kort fengselsstraff, virker inn på livet ditt. Det å ha tilbrakt noe av livet ditt innenfor murene, dominerer både din mentale og følelsesmessige tilstand så sterkt at når du blir løslatt føles verden utenfor svært overveldende på veldig mange måter. Enda alle lengter så veldig etter friheten.

I dag sitter hun som styremedlem i Women`s Prison Association, og er opptatt av å hjelpe spesielt kvinner som kommer ut av fengsel.

– Det aller viktigste er å hjelpe dem med et trygt sted å bo. Det er utgangspunktet for å klare seg. Arbeidsløshet er et enormt problem, og noe de fleste av dem nevner. Det virker som de fleste som kommer ut av fengsel leter lenge i forsøket på å finne seg en jobb. Det er mye som bør gjøres.

– Jeg har et rulleblad

– Boken min er en måte å si fra om at vi mennesker ikke bør bli fordømt bare av våre verste handlinger og våre verste dager. Jeg har et kriminelt rulleblad. En av tingene som motiverte meg til å skrive boken.

Kerman får ofte reaksjoner fra publikum som sier at det hun har opplevd, like gjerne kunne skjedd dem selv.

– Mange henvendelser dreier seg om at folk er overrasket over hvor misforstått de kriminelle ofte er. Jeg mener at vi setter folk i fengsel over en lav sko. Ikke-voldelige forhold får svært strenge følger. Halvparten av de som sitter i amerikanske fengsler har ikke begått voldsforbrytelser. Jeg tror vanlige folk er veldig overrasket over dette, sier Piper Kerman.

Kulturstrøm

  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober