Sibeko er allerede kjent som romanforfatter og samfunnsdebattant. Nå gir hun ut biografien Krigerhjerte, som handler om hennes far, Temba Sibeko, og om motstandskampen under apartheidregimet i Sør-Afrika.
– Brutalitet for brutalitetens skyld
– Den offisielle historien som vi har lært om Sør-Afrika i Norge, er på mange punkter veldig misvisende. Det er ikke det at man egentlig lyver og sier at det skjedde ting som egentlig ikke skjedde; man tilbakeholder informasjon og legger mye vekt på ting som kanskje ikke er så viktige.
I Krigerhjerte har forfatteren tatt for seg sin egen families historie, men boken handler like mye om Sør-Afrika. Og det blir fort tydelig hvilket kapittel i landets historie som ligger hennes hjerte nærmest.
– Det blir veldig mye hurramegrundt og jubel og Nelson Mandela i historiebøkene og i mediene, og veldig lite om dem som faktisk knuste apartheid og hvilket mot de utviste, de ungdommene som faktisk gjorde landet uregjerlig, sier Guro Sibeko.
Hun snakker spesielt om det som skjedde i bydelen Soweto i 1976: demonstrasjonen som har blitt stående som et vendepunkt i kampen mot apartheid.
Ifølge Store Norske Leksikon, ble hundrevis av ungdommer drept og tusenvis skadet under Soweto-opprøret. Massakren skal blant annet ha ført til at et stort antall unge sluttet seg til geriljaen til ANC (African National Congress) og utbrytergruppen PAC (Pan-Africanist Congress).
– Jeg blir ganske bitter på deres vegne. Det er ganske forferdelig at barna tok på seg den oppgaven som de voksne burde ha hatt. Alle de voksne som var ledere, var enten i fengsel eller i eksil. Alle de topptrente soldatene bare lå der og gravde grøfter fordi ledelsen ikke turte å sette dem inn i kamp, mens barna løp rundt i gatene i Soweto og sloss mot politiet. Og de klarte det. De vant jo. De tvang apartheid-regimet i kne. Og etterpå så er det de som blir sittende med skammen over de tingene de måtte gjøre for å få til det, over den brutaliteten de måtte vise, forteller Sibeko.
Med boken vil hun blant annet bringe brutaliteten under apartheid og innad i Nelson Mandelas ANC, frem i lyset.
– Historiene om ANCs torturleire har gjort sterkt inntrykk på meg. Det var en motbydelig nedbryting av mennesker, for nedbrytingens egen skyld. Brutalitet for brutalitetens skyld, sier en provosert Sibeko.
– Den politiske jobben som Mandela gjorde, holdt bare delvis mål
Hun skjuler ikke at hun er kritisk til Sør-Afrikas tidligere forsvarsminister og leder for ANCs geriljaorganisasjon, Joe Modise, og til flere kjente navn i den sør-afrikanske frigjøringsbevegelsen.
– Skurken i min fortelling heter Joe Modise, selv om det er uklart hvor stor skurk han faktisk var. Han ble Sør-Afrikas første svarte forsvarsminister uten at noen nevnte ett ord om at han hadde hatt mye av ansvaret for ANCs torturleire, sier forfatteren.
– Selv om han blir skurken så er det også mange mennesker som bare lar ham holde på. Og sånn sett så levnes heller ikke Oliver Tambo stor ære, fordi han ikke tar oppgjør med mange av disse tingene.
Sibeko er også kritisk til frigjøringsleder og tidligere president Nelson Mandela, som hun mener ikke tok et oppgjør med det som organisasjonen hans hadde drevet med, da han kom ut av fengsel.
– I dag er han bare en gammel, døende mann. Han fikk til mye etter frigjøringen, men det var også mye som han ikke fikk til, og som han burde ha fått til. Det er en god del ting han har fått credit for, som ikke var helt fortjent. Jeg mener at den politiske jobben han gjorde, bare holdt delvis mål.
– Det de ungdommene kjempet og døde for, var ikke retten til å velge hvem som skulle stjele pengene deres de neste fem årene. Det handlet om at folk ville ha en økonomisk omfordeling. Man er ikke fri så lenge man ikke har mat i magen. Mandela turte aldri å ta et oppgjør med de tunge maktstrukturene i landet, forklarer Sibeko.
– Trist å se hvordan medier løper i flokk
I Krigerhjerte spiller Nelson Mandelas eks-kone, Winnie Mandela, som Guro Sibekos far kjente godt og hadde et tett forhold til, en stor rolle. Forfatteren forteller blant annet om da Winnie Mandela besøkte Norge og bodde hjemme hos Sibeko-familien.
– Hun var et forbilde for meg da jeg var tenåring. Fordi hun var en som sto midt i kampen. Hun var den eneste voksne som sto sammen disse ungene. Hun var i en ekstremt sårbar situasjon fordi hun var avhengig av ungdommenes beskyttelse mot arrestasjon, tortur og drap. Hun var det nærmeste de kom en leder, og den rollen har jeg stor respekt for.
Sibeko mener vestlige medier har «demonisert» Winnie Mandela.
– Det er bare et speilbilde av det som har blitt utsatt for i sørafrikanske medier, fordi hun har truet andres maktposisjoner. Det er trist å se hvordan mediene løper i flokk og ingen stopper opp og spør om ting egentlig henger på greip.
Kritisk til norske medier
Norske medier og deres dekning av utenrikssaker får også gjennomgå i Sibekos bok. Blant annet har hun et eget kapittel om sammenstøtene i White City i Johannesburg på 1980-tallet, som har fått tittelen «NRK finner opp nyheter».
Hun synes ikke at det er mye som har blitt bedre siden den gang.
– Den gangen var det bare vi som kjente folk og som kunne ringe ned og avsløre at, oi, NRK finner på nyheter! De gjorde ikke det, da, de ble nok lurt av en eller annen stakkars freelancer som trengte penger, men for meg, som da var rundt tolv år gammel, så det ut som om de bare fant på ting.
Hun stoler fortsatt ikke på statskanalen.
– Jeg stoler ikke på NRK og jeg stoler ikke på nyhetene. Det fikk jeg gjennom morsmelken, at man ikke kan stole på pressen. Både fordi den er skeiv og fordi folk har sine egne høyst personlige agendaer og meninger. Men det er også et økonomisk spørsmål. Det blir vanskelig å rapportere om ting som skjer i Afrika, når man bare har én Afrika-korrespondent, sier Sibeko.
– Jeg tenker ofte at saker kunne vært bedre belyst, og at det ville vært forferdelig interessant om man klarte å gjøre problemer og konflikter i verden forståelige. Folk som bare leser avisene eller ser på tv, får aldri noen forklaring på hva som driver folk ut i konflikt, og da mister man kanskje interessen.
Forfatteren tror at mange nordmenn har mistet interessen for å gjøre en forskjell for folk i andre land.
– Norske medier velger å bruke mange spaltekilometre på at Nelson Mandela ligger og dør. Vi skal alle dø, det er ingen nyhet. De burde heller bruke tid på ting som det faktisk kunne ha hjulpet noen å diskutere.
Sibeko brukte hele åtte år på å skrive Krigerhjerte, og sier at hun håper boken kan være med på å belyse og kanskje få oss til å huske apartheid.
– Tittelen viser ikke bare til pappa. Det er mange mennesker som har krigerhjerte her i verden, sier hun.
Hun synes ikke at det har vært vanskelig å ha et kritisk blikk som sakprosaforfatter, selv om boken handler om hennes far.
– Leserne skjønner jo at det er grenser på hvor stor avstand jeg kan ha til faren min. Jeg har brukt mye tid og krefter på å sjekke og kontrollere og på å bruke andre kilder. Han er syttitre år gammel, og dette er ting som ligger langt tilbake i tid. Jeg har dessuten vært klar over at det kunne være noe som han enten ikke ville gå inn i eller som han ville fremstille i et lys som jeg ikke synes var helt riktig.
– Vi har hatt mange konflikter underveis. Men det er jeg som har valgt hva som skulle være med i boka, ikke ham. Vi endte opp med å få stor respekt for hverandre. Og han ga seg jo til slutt!
- Hør også:
Einar Lunde, som var en av NRKs korrespondenter i Afrika i 1980-årene, sier til NRK.no at Sibekos påstander om NRK er «tatt fullstendig ut av luften».
– På den tiden fikk Dagsrevyredaksjonen nesten daglig tilbud fra Eurovisjonen om TV-reportasjer om utviklingen i Sør-Afrika. Noe ble brukt, mesteparten ikke. Sammenstøtene i White City har vi i NRK aldri meldt, hevder den nå pensjonerte journalisten.
Han er også kritisk til Sibekos anklager om upålitelige kilder i Sør-Afrika:
– Vi hadde ingen «stakkars freelancer» som foret oss med fiktive stories. Vi hadde ingen freelancers i det hele tatt i hele min tid, kun fotografer som vi leide når vi besøkte landet. Dessuten var det intet problem å få pålitelig informasjon om utviklingen i landet. Det var hundrevis av utenlandske korrespondenter som på den tiden oppholdt seg i Sør-Afrika og dekket utviklingen, og menneskerettighetsgrupper og Kirkerådet sendte stadig ut meldinger om overgrep og diskriminering. Det var ingen grunn til at noen skulle dikte opp sammenstøt.
