Gabi Gleichmanns romanprosjekt «Udødelighetens elixir» er like ambisiøst som det er krevende. Om det noen gang skulle være forsvarlig å resirkulere den litteraturkritiske floskelen «stort anlagt», måtte det være i møte med denne boken. Gleichmann har med andre ord lagt sin litterære list høyt, og det skal han ha ros for. Om han kommer over, er et mer åpent spørsmål.
«Udødelighetens elixir» er en fortelling om de europeiske jødenes historie gjennom en roman, en slektskrønike, som omfatter 36 slektsledd, nesten 900 år og 650 sider. Romanens gjennomgående tråd er den jødiske slekten Spinoza.
En familie som har en egen evne til nærvær når vendepunktene i europeisk historie oppstår; så vel politiske og vitenskapelige hendelser som grusomheter og overgrep. Det starter med forfaren Baruch og året 1129. Denne tråden er samtidig Gleicmanns fortellertekniske hovedgrep.
Elixirens hemmelighet
Spinoza-slekten har flere særtrekk. Blant dem er tendensen til at det i hver generasjon fødes to guttebarn, hvorav den ene har en usedvanlig diger nese. Denne gutten går det som regel riktig godt i livet, bortsett fra en tendens til plagsom død. Den andre har gjerne en hang til løgn og andre usannheter. I fortelleren Ari Spinozas tilfelle, er det broren Sasha som begunstiges med stor nese. Ari innrømmer da også mer enn en gang at han ikke alltid har vært sannferdig i livet.
Like fullt er det han som overlever de andre og blir den siste grenen på det velvoksne slektstreet, barnløs som han er. På morens dødsleie – i 1989 – lover han å fortelle verden om alt som var skjedd av urett. Ti år senere skriver han. Han vet at hans egen død er nær forestående og at han er i besittelse av det store familiematerialet, inkludert hemmeligheten om dråpene – elixiren – som gjør døden maktesløs.
Manglende refleksjon
Romanen er fortalt gjennom en lang rekke enkelthistorier, ofte i grenselandet mellom faktiske historiske hendelser, påfunn, mystikk og sagnpregede fortellinger.
Mange av elementene er velfortalte og høyst lesverdige; noen underholdende, andre fryktelige: Grusomheter er ingen ny ting i jødisk historie. Jeg begynte imidlertid fort å savne en større grad av refleksjon fra fortelleren – og dermed forfatteren. Hva innebærer hendelsene, hvilke virkninger får de? Knappheten på slik ettertanke er et gjennomgående trekk ved boken.
Lengde og repetisjon
Bokas lengde, kombinert med en lang rekke gjentagelser, er en annen side ved «Udødelighetens elixir» som bidrar til å svekke helheten. Altfor ofte er det slik at stort volum er synonymt med mangelfull redigering. Denne påstanden er et mantra kritikere bruker ofte. Like fult er den sann. Også her. Og; forlaget må helt sikkert ta mye av ansvaret.
Mange av repetisjonene i teksten er imidlertid åpenbart tilsiktet som litterære grep og fungerer fint i vandringen frem og tilbake på fortellingens tidslinje. Derfor er det synd at så mange andre gjentagelser kun har karakter av nettopp det – og bidrar til inntrykket av hastverk og overflødig daukjøtt i teksten.
Omgangen med sentrale historiske figurer som Voltaire, Robespierre, Hitler (Adi!) og Stalin er i blant direkte fornøyelige. Like ofte blir innskrivingen av dem anstrengt og påklistret.
Interessant grandonkel
Et av romanens mest vellykkede og fargerike elementer, er Ari og Sashas grandonkel Fernando. Han er et stort fortellertalent. Han vet det som er verdt å vite og resten dekker han med friske påstander. Det er Fernando som i barndommen introduserer dem for det konglomeratet av fortellinger som Spinozaenes vandring gjennom historien består av. Slik utgjør Fernando den nødvendige koblingen som gjør spranget mellom fortiden og fortellerens eget ståsted mulig.
Samtidig er Fernandos eget liv et viktig ledd i beretningen om det tjuende århundret, der den første verdenskrigen snyter ham for den kvinnen han elsker og den andres holocaust tar fra ham tvillingdøtrene.
Fernando er en av grunnene til at «Udødelighetens elixir» fortsetter å være lesverdig, til tross for svakhetene forøvrig.
På den ene siden og den andre …
Jeg blir det hele tatt sittende å tenke «både-og» hele veien. Variasjon i kvalitet blir stående som hovedinntrykket, etter en roman som gjør et seriøst og interessant forsøk på å fortelle jødenes europeiske historie med en ny innfallsvinkel. Eksempelvis er fraværet av offerperspektivet er nesten påfallende – uten at fortellingene om pogromer og forfølgelse blir mindre rystende.
Litterære bearbeidelser av jødisk historie og identitet finnes i store antall, fra Isaac Bashevis Singer til Philip Roth og Howard Jacobson, for å nevne noen.
Gabi Gleichmann er ingen novise. Skribenten, kritikeren og forleggeren er like fullt skjønnlitterær debutant. Det er synd at svakhetene kommer i veien for helheten i «Udødelighetens elixir», en bok som, med grundigere og mer kritisk forarbeid, kunne løftet seg opp blant de aller mest interessante.
