– Det minst trangsynte stedet i byen

De snakker om klubben som hadde sin storhetstid fra 1963 til konkursen i 1985. I år blir det både jubileum og film.

Ingen av dem var der selv. – Men hadde foreldrene våre bodd i Oslo hadde de helt sikkert tatt oss med, tror Even Benestad. Regissørene sier at de alltid har vært opptatt av «pulsen» fra 70-tallet.

De har ikke stått i kø utenfor klubben i Munkedamsveien, for det var hit Club 7 flyttet etter starten på Kafé René på Lilletorget for 50 år siden, i 1963.

De har ikke, som undertegnede, drukket rødvin under de lave, svartmalte industrilampene. For innvidde het det bare «Klubben».

Her kunne du se eksperimentelt teater på Scene 7, gjerne med Sossen Krohg i en av rollene, du kunne låne bøker og tidsskrifter på biblioteket, du kunne høre musikk, drikke, røyke og snakke. Det siste var viktig:

Se hva gjestene selv forteller i denne videoen:

Egne arkiver

Even Benestad og August Hanssen var regissørene bak dokumentarfilmen «Pushwagner» i 2011.

• Les Filmpolitiets anmeldelse: Fascinerende portrett av unik skrue!

Han var gjest på klubben han også. De fant ham i Club 7s egne arkiver, som de har fått tilgang til. Det har i det hele tatt ikke vært nei i noens munn.

Ikke nei fra noen

– Vi har bare trengt å nevne navnet «Club 7», så har folk nærmest rent over av entusiasme. Vi har snakket med over hundre mennesker, de få som sa nei, mente at andre var mer relevante å snakke med, forteller August Hanssen.

Club 7 var et sted for eksperimenter, enten det var teater på Scene 7, musikk eller dikt.

– Det var en smeltedigel. Club 7 var et sted hvor kunstnerne gjerne ville bidra. Det var et veldig stort og inkluderende miljø, forteller de to regissørene. «Alle» har spilt på Club 7, som for eksempel Inger Hagerup og Finn Kalvik.

Se video:

– Mitt annet hjem

Kari Svendsen var mer på Club 7 enn hun var hjemme. Vi treffer henne i de gamle lokalene i Munkedamsveien.

– Det var et nyskapende sted. Hit kom verdensberømte musikere. Det var et miljø for dem som ikke drev med idrett eller gikk i speider´n, men som kanskje var mer interessert i å preike og drikke vin, sier hun.

Det var utstillinger, film, bibliotek, jazz og viseklubb, et konglomerat av kulturelle uttrykk. Kari Svendsen var både ansatt og frivillig. Hun var det hun kaller «kontordame».

– Her møttes østkant og vestkant og utviklet en egen måte å snakke på, en Club 7-sosiolekt. Vi sa «æssæ», «blekke» og «fett».

Gikk konkurs

Etter hvert ble pionerene slitne og Club 7 gikk konkurs i 1985. Storhetstiden, som varte i 20 år, var over. Nå prøver dokumentaristene Even Benestad og August Hanssen å gjenskape stemningen i en ny film.

– Det var så mye, mye mer enn et utested. Men Club 7 hadde nok ikke vært mulig i dag. Nå er det altfor mange spesialiserte steder i hovedstaden, sier de to.

Har du noen Club 7-minner?