Kupper julenissens postkasse

Det finnes mange slags nisser. To av dem har funnet veien til Teater Manu i adventstiden.

De er ikke til å ta feil av. Utstyrt med gule sydvester, klovneneser og frakker med et dusin lommer proppet fulle av de underligste saker og ting, svinger de to nissene inn på teaterscenen. Den ene som primadonna i en skattkiste av en handlevogn, den andre som sjåfør. De er skrotnissene, og de fanger barnas oppmerksomhet med en gang.

Samledagen

Skrotnissene er urbane nisser. De bor i byen og samler på skrot, og de gleder seg minst like mye til julaften som barna gjør. For julaften er samledagen, den dagene menneskene kaster ting fordi de får nye. Men inn i denne rolige kvelden før kvelden dukker plutselig julenissens postkasse opp – og den er full av brev. Skrotnissene, som aldri har fått brev før, omadresserer selvfølgelig posten til seg selv.

Dermed er det duket for forviklinger. Men det som ser ut som at skal bli en forestilling med et tydelig gjenbruks- og miljøvernaspekt utvikler seg til noe litt annet. Mer enn å være miljøagenter, er skrotnissene to klovner utstyrt med et barnlig ego som setter vennskapet deres på prøve.

Tegn og tale

Teater Manu er Norges eneste profesjonelle teater som har tegnspråk som scenespråk. Det er også et relativt ungt teater, etablert i 1999. Siden starten har Teater Manu vært et uredd teater som hele tiden har prøvd ut nye sjangre. Tidligere i år fikk teateret Heddaprisen for beste audiovisuelle design i forestillingen Jack og bønnestengelen.

Selv om teateret har tegnspråk som scenespråk, er det slik at forestillingene er laget både for døve og hørende. Til de aller fleste forestillinger er det en stemmeskuespiller som uttaler replikkene som sies med tegnspråk – hvis ikke det er en skuespiller på scenen som snakker, slik det er i dette tilfellet. Den hørende skuespilleren geleider de som ikke kan tegnspråk gjennom forestillingen. Dette fungerer fint i Skrotnissene.

Timing

Når en hørende og en tegnspråklig skuespiller er sammen på scenen, krever det oppmerksomhet og timing av dem begge. I tillegg legger de opp til mye kommunikasjon med salen, noe som fører til mye moro når noen blant publikum som ikke kan tegnspråk blir utfordret på å forklare med tegn hva de ønsker seg til jul. Det skaper god stemning og er en fin, underforstått kontrakt mellom scene og sal: Vi liker hverandre og forsøker å forstå hverandre selv om vi ikke snakker samme språk. I tillegg blir det mange misforståelser mellom tegn og tale. Den hørende skuespilleren gjør det ene tegnet etter det andre feil til latter fra salen.

De to skrotnissene minner om Klabb og Babb krysset med Espen Askeladd og To gode naboer. Ipek D. Mehlum og Katja Lindeberg spiller de to urbane nissene. De har jobbet frem mange fine detaljer i stykket og gjort det til en lun julefortelling.

Mister miljø

Miljøvernaspektet ved forestillingen forsvinner noe overraskende underveis. Det er mye å hente i fortellingen om nissene som samler på alt og som kupper julenissens postkasse med alle ønskelistene i. Men ønskene fremkaller uenighet mellom de to, og vennskapet settes på prøve. Det kunne vært spennende om teatret hadde prøvd seg på en tydeligere miljøprofil her, men det kan samtidig godt hende det hadde blitt litt mye for denne typen forestilling.

Skrotnissene er en vellykket forestilling for barn fra fire år og oppover, og kan gjerne anbefales. Men det spørs hvor mange barn som vil være interesserte i å sende ønskelister til julenissen etter dette.

Se video fra stykket her: