Kristin Asbjørnsen og Dadafon på Norwegian Wood i 2003. Foto: Arne Kristian Gansmo, nrk.no/musikk.
Les omtalen:
Dadafon: "Harbour"
Se bilder:
Dadafon på Norwegian Wood, 2003
Skjønt det er ikke bare stemmen som må pleies når hele kroppen brukes som instrument. Å bo i sitt eget instrument har sine fordeler og ulemper.
- Det er vanvittig deilig å slippe å drasse på en kontrabass, men det er litt sårbart når man har lyst til å koble ut hornet, sier Kristin Asbjørnsen.
Hun jobber med hele kroppen, og vil heller bli støl i låra enn sår i halsen etter en konsert. Uttrykket hennes er både vart og rått.
- Det er veldig annerledes enn å synge klassisk, og har krevd sine runder på gulvet med pusteøvelser, sier Kristin Asbjørnsen. Og legger til at hun blant annet har brukt tai-chi for å flytte tyngdepunktet ned i kroppen.
Vant Alarm
Fra å bli dyrka av en hemmelig jazzmenighet, fikk Dadafon oppmerksomhet fra et langt bredere lag av folket i 2002. Da kom ”Visitor”, et album som fikk rosende omtale fra et samla anmelderkorps. Plata ble nominert til Spellemann og vant en Alarmpris . Men å hvile på laurbærene er verken Dadafon eller Asbjørnsens stil.
- Jeg har en sterk evne til å piske meg selv for å komme videre. Den strengeste kritikeren er meg selv, ler Kristin Asbjørnsen.
Viktoriansk lyrikk
På oppfølgeren ”Harbour” har Kristin Asbjørnsen skrevet mesteparten av musikke, mens arrangementene er gjort i samarbeid med de andre Dadafon-medlemmene.
- Dette har blitt en veldig personlig plate, sier Asbjørnsen som har skrevet åtte av elleve tekster. Melankoli og lengsel i kombinasjon med trass og trøkk er varemerket både i tekst og musikk. Den viktorianske lyrikken er en stor inspirasjonskilde. Som på forgjengeren, ”Visitor”, er dikt av Elisabeth Barrett Browning og Christina Rossetti tonesatt av Dadafon.
- Det må være musikalitet i et dikt for å kunne bruke den som en sangtekst. Diktene til Rossetti og Browning har rett frasering og rytmikk i tillegg til at tekstene betyr noe, sier Asbjørnsen.