Hør:
Sfinxen
Ødipus kommer til Theben, der folket er hjemsøkt av plager fordi ingen klarer å løse Sfinxens gåte: - Hva er det som går først på fire ben, så på to og senere på tre? - Mennesket, svarer Ødipus, kryper først, så går det på to helt til alderdommens svakhet tvinger det til å bruke stokk.
Vips - så er forbannelsene opphevet. I premie får Ødipus gifte seg med enken etter kong Laios, Iokaste – altså sin egen mor. Nå kastes en ny forbannelse over Theben, og orakelet kan fortelle at plagene ikke går over før han som myrdet kong Laios blir straffet. Ødipus spør hvor Laios ble myrdet? –Jo i et veikryss. Ødipus blir urolig. Han har tatt livet av en mann der hvor tre veier krysser hverandre i nærheten av Delfi. Men Iokaste beroliger ham. – Ikke alle sannsigere har rett, mener hun. Da dukker gjeterne som fant Ødipus opp og bekrefter historien: Orakelets spådom har gått i oppfyllelse til punkt og prikke. Iokasta henger seg – Ødipus river sine øyne ut.
Sofokles
og tragediedikterne leverer et viktig korrektiv til den filosofiske optimismen vi møter hos Platon og Aristoteles. Det er ikke sikkert som Platon skriver igjen og igjen – at den som vet det rette – også vil handle riktig. Selvinnsikt fører ikke automatisk til riktig handling.
Det er dette Sofokles peker på i sine tragedier Kong Ødipus, Antigone og Elektra. Og Sofokles får følge av Nietzsche: -Dyd er viten, skriver Nietzsche: - Vi synder bare gjennom uvitenhet. Den dydige er den lykkelige. Disse tre grunnformer for optimisme betyr tragediens død. For nå må den rettskafne helt bli dialektiker. Nå må det bli sluttet et synlig forbund mellom dyd og viten, mellom tro og moral.
Hvor bringer dette oss?
Ingen steder, sannsynligvis. Det Nietzsche gir uttrykk for er at hvis viten er den høyeste dyd så hopper man bukk over det faktum at mennesket handler irrasjonelt, impulsivt og utprøvende. Og dette er grunntrekk i den menneskelige tilværelse: Å være menneske er (også) å være impulsiv, ureflektert og spontan. Og å være menneske er også å kunne gjøre alvorlige, ugjenkallelige feil. Dette påpeker Sofokles – men ser Platon det slik? Hva tror du? Kommentarer sender du til Studio Sokrates
Musikken
Lee Konitz (1926) er ukas artist i Studio Sokrates. -Distansert nærvær sier Knut Borge om Konitz musikk. Han har sin egen stil, cool - og han har fulgt sine egne veier hele tiden. Nå på sine gamle dager er han svært aktiv og gir ut plater hele tiden. For vel en måned siden kåret Down Beats lesere Konitz til årets altsaksofonist. Konitz er gjest også i neste utgave av Studio Sokrates.
1. Crosscurrents (L. Tristano) 2'48
Lennie Tristano m/Lee Konitz og Warne Marsh
Capitol
2. Moonlight In Vermont (Suessdorf - backburn) 3'45
Lee Konitz og Jimmy Giuffre
Verve
Studio Sokrates om Kong Oedipus, 5. oktober, 2002
