Amerikanske forskere tror at elefantene og klippegrevlingene har utviklet seg fra samme art, en slags bjørn som levde for over 50 millioner år siden. Selv om de ikke ser så like ut ved første øyekast, er skjelettstrukturene ganske like. Og hvis man ser på føttene deres, er også de svært like (bortsett fra størrelsen selvfølgelig).
Ut fra navnet er det ikke vanskelig å forstå at klippegrevlingen bor inne i klipper og huler.
Det meste av fuktigheten klippegrevlingen trenger, får den fra maten den spiser. Dette gjør at den det meste av tida kan oppholde seg i eller i nærheten av skyggefulle skjulesteder. Klippegrevlingen kan ikke regulere kroppstemperaturen sin noe særlig, så for mye sollys eller kulde kan være svært farlig. Klippene er dessuten fine gjemmesteder for farene som truer fra lufta.
Øynene til klippegrevlingen er konstruert slik at de har innebygde solbriller, som gjør at de kan se rett mot sola. Dette er en forsvarsmekanisme som kan redde dem fra å havne i klørne på en sulten ørn. Ørnen angriper nemlig i skjul for sola, slik at byttet ikke skal se dem før det er for sent.
Klippegrevlingen er svært glupsk, men den spiser ikke mer enn opptil en time om dagen. Den er vegetarianer og spiser det aller meste den kommer over av plantemat. Den kan også spise giftige planter uten at det gjør noe.
Siden klippegrevlingen ikke drikker noe særlig med vann, er urinen svært konsentrert – nesten seigtflytende. Dette renner nedover klippene, og etterlater spor som markerer territoriet. Lokalbefolkningen skraper urinen av klippeveggenen og bruker den som medisin for nyreproblemer og dårlige nerver.
Mesteparten av tiden ligger klippegrevlingen på klippene eller bakken og soler seg. Det er jo ikke så mye annet å gjøre, når man verken trenger å bygge bolig eller jakte noe særlig på mat. HELDIGGRISER!!