Forestillingen, som har urpremiere på Oslo Nye Hovedscenen 8. mars, er den første der Lillebjørn Nilsen har sluppet løs andre på sin sangskatt.
– Andre har hatt ideen før, men innpakningen har ikke vært riktig. Før nå, har Lillebjørn Nilsen sagt til NTB:
– Sangene er som barn for meg, men nå må de få fly fritt.
Les også:
Gitarbok i smoking
Da teatrets Catrine Telle og Ivar Tindberg tok fatt i sangene vi alle kjenner for å lage forestilling, ble utgangspunktet en ung gutt og hans ferd gjennom Oslo det året han fyller 15. Han skaffer seg gitarbok, får øynene opp for damene og så smått begynner å skrive sanger om dem, heter det om «Postkort fra Lillebjørn».
Men postkortene er ikke er så selvbiografiske som mange later til å tro.
– Forbausende mange tror sangskriving er historiefotografering. Jeg prøver alltid å forklare at det er ljug og fanteri og diktning, der flere modeller og observasjoner kan skape en figur.
Les også:
Selv husker Lillebjørn Nilsen – forfatter av senere norske musikeres første gitarbok – sin egen lærebok godt. Den lånte han på Deichman.
– Det var «Sigurd O. Westbyes guitarskole for selvstudium» fra 1923, et hefte med herlige bilder av forfatteren i kjole og hvitt som viser riktig håndstilling for gitar, forteller han.
Men den unge Lillebjørn spilte hardingfele før han spilte gitar, takket være en nabo fra Telemark.
– Norsk folkemusikk betyr mye for meg. Jeg henter elementer fra den, så vel som fra jazz og klassisk, når jeg lager musikken. Som ikke er så lekende lett som den høres ut, vil han selv gjerne påpeke.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Begynnerflaks
Han kaller musikken for sangenes kulisser. Og teaterforestillingen feirer alle Lillebjørn Nilsens folkekjære sanger: «Tanta til Beate», «Crescendo i gågata», «God natt, Oslo», «Bysommer», «Stilleste gutten på sovesal 1» og ikke minst «Alexander Kiellands plass» – dit alle veier fører til.
Den første låtteksten skrev han allerede som 14-åring da han skulle greie ut om «et dikt han var glad i» på realskolen.
– Jeg skrev diktet først, og greide ut om det etterpå. Så laget jeg melodi til, kladdet det ned i en bok. Det ble «Danse ikke gråte nå». Da jeg spilte den for foreningen Visens Venner, kom komponisten Geirr Tveitt bort til meg og sa «unge mann, De har jo komponert en hypomiksolydisk melodi», forteller Lillebjørn videre, før han tørt legger til:
– Begynnerflaks, det kan du si.
– Som Karpe Diem
«Danse ikke gråte nå» er den av sangene hans som finnes i flest innspillinger av andre – ute i verden. Der gjøres den i korarrangementer, sist i Madrid. Tidligere er den sunget av BBCs kor og av et kor i Chicago, og står i færøyske sangbøker.
– Alle synger den på norsk, slik man synger Monteverdi på italiensk, sier han underfundig, men legger mer ettertenksomt til:
– Det er ikke mange norske coverversjoner. Kanskje fordi folk til de grader forbinder sangene mine med meg? Det er fint at teatret nå gjør denne forestillingen og at sangene mine får andre stemmer. Da vil de kanskje også sees i et annet lys, sier Lillebjørn Nilsen.
Unni Wilhelmsen, som er med i skuespillerensemblet i «Postkort til Lillebjørn», håper dagens unge får øynene opp for Lillebjørns tekster:
– Tekster som «Inni mitt hode» er nesten genialt funnet på. Jeg tror de vil like tekstene hans like godt som de liker Karpe Diem sine.
Selv håper Lillebjørn Nilsen at forestillingen vil vise dagens unge mennesker at de kan finne sitt eget språk for det de vil fortelle.
– Det å være pedagog har alltid interessert meg. Derfor skrev jeg gitarboken; for å dele med andre gleden ved å gjøre det selv.