Sist gang hun hadde et «one woman-show» var for fem år siden med «Lene For President». Et show som på mange måter var uforglemmelig. Hun eide scenen og gav oss et vell av nye typer. Siden den gang har hun overført disse karakterene til TV.
Høye forventninger
Forventningene var derfor til å ta og føle på under premieren på Latter, og de blir ikke mindre av at hun har tatt sjansen på å kalle forestillingen
«Lene Kongsvik – 110 % lykkelig».
Men det er bare å innse at hun har dekning for tittelen: hun innfrir mer enn 100 prosent.
Det kreves utrolig mye når et menneske skal fylle en scene alene i godt og vel fem kvarter, men Lene Kongsvik har denne utrolige egenartede humoren som det er så lett å falle for.
Helt fra det øyeblikket hun gjør entre som den noe slitsomme «Rose» til siste nummer eier hun lokalet. Gamle og nye typer springer frem og vekker gapskratt på gapskratt.
Den gode latteren
Når det heter at en god latter forlenger livet har Premiereløvene lagt til flere år på en drøy time. Det blir ikke lett å fremheve et toppnummer, for Lene og hennes forfattergjeng tryller frem gamle typer i ny tapning, fra «Det er Wenche som må lære å si nei», til det praktfulle nummeret «#lykke».
Den lille piken som rydder opp i livet til mamma er perfekt tatt på kornet, og det samme er Kines mobbe foredrag. For de av oss som er godt voksne i salen blir selvfølgelig nummeret «Seniorene» en innertier.
Humoren er til tider intelligent, og til tider nådeløst utleverende av erketyper vi alle kjenner. Og man behøver ikke ha sett TV-seriene hennes for å gjenkjenne mennesker som både sliter med seg selv, og som sliter på omverdenen.
Sluttnummeret «110 % Lykkelig» er magisk.
Vi henter frem en klar og entydig sekser på terningen.
