I fuglenes rike

Det er nærmest noe ibsensk over Agnes Ravatns prisbelønte roman «Fugletribunalet». Hemmeligheter dras smertefullt frem i lyset, hemmeligheter som har en høy pris. Å ta Ravatns roman til scenen er i utgangspunktet ingen dum ide.

En nærmest krimaktig spenning, uro rundt karakterenes motivasjoner, godt skrevne dialoger, driv og erotiske undertoner kan absolutt fungere på en teaterscene. Visuelt er det også mye å hente, blant annet i fuglemotivet.

Skandale

Allis Hagtorn (spilt av Marie Blokhus) er programlederen som etter en intim skandale med kringkastingssjefen forlater sitt tidligere liv, mann og karriere og tar seg huspost på et øde sted. Et radikalt valg – om ikke et steg tilbake, så et steg i en annen retning.

Hun havner hos Sigurd Bagge (Niklas Gundersen), en mann med skjeletter i skapet. Allis’ nye liv handler om å finne ut av seg selv, om å innordne seg, om å lirke det mørke ut av Bagge, og om skyld, skam og soning.

Les flere sceneanmeldelser fra NRK:

• «Peer, du lyver!»: Hvorfor lyver Peer?
• «De tre musketerer»: Velfrisert moro
• «Mor Courage og barna hennar»: Lyden av krig
• «Bu betre»: First we take kjøkkenet, then we take kjellerstua
• «Tsjernobylfortellinger»: Vil for mye

Varighet

Allis’ første replikk er hentet fra siste del av romanen: «Hvor lenge varer en skandale?», spør hun seg selv. «Ikkje altfor lenge no til dags, folk har nok med seg sjølve, og dei gløymer så fort, éin skandale er ikkje nok, det må fyllast på, dei må heile tida ha fersk skam» skriver Ravatn videre.

En sannhet med modifikasjoner. En skandale har noe vakende i seg. Det er alltid noe latent og potensielt ved en skandale. Bagges skam, eventuelt skandale, varer i alle fall til langt over møtet med Allis.

Allis som teaterkarakter har potensial til å reise seg og gå videre, insisterende kledd i en tettsittende grønn kjole med dyp kløft. En kjole svært lite egnet for hagearbeid og husmorstell. Det er Allis som driver handlingen, hun har en dragende effekt på Bagge. Men det mørke i ham klarer hun ikke å røyke fullstendig ut. Skammen og soningsbehovet hans virker fastspikret.

Fugler

Tittelen «Fugletribunalet» spiller på en drøm Bagge forteller om. Mennesker kledd i vanlige klær, men med vinger og fuglehoder stiller ham til rette for konas død. Også Allis sammenligner andre med fugler. Butikkeiersken beskrives som en kvinne med hodet til en kongeørn.

Regissør Marit Moum Aune har valgt å la disse fuglemenneskene være en del av stykket. På rollelisten står de beskrevet som Stokkand, Måke og Kongeørn, spilt av henholdsvis Ingrid Jørgensen Dragland, Marianne Krogh og Frode Winther.

Med de vakre fuglehodene på er disse halvskapningene symboler på det ubevisste, skylden, skammen og det nagende. De er som en trussel, men er selv også udefinerbare: Verken fugl eller menneske; skadede, de også, på et vis.

I noen scener tas fuglehodene av, og de spiller kringkastingssjef, butikkdame (som i stykket har hodet til en måke, ikke en kongeørn), eller dobler Bagges rolle (Frode Winther spiller den Bagge Allis ønsker seg, en imøtekommende og fyr som har lyst på henne. Bagge selv sitter kald og urørlig og venter på å få servert mat).

Drøm

Fuglene bærer på sett og vis det drømmelandskapet sceneversjonen av «Fugletribunalet» tegner opp. For fuglene tilhører drømmene og det ubevisste. De blir det svært konkrete som representerer noe abstrakt. Foruten Stokkand, Måke og Kongeørn preges scenografien av en oppspikret svane på bakre vegg.

Fuglene har sin funksjon, men dominerer samtidig starten av stykket. Etableringen av forholdet mellom Allis og Bagge dempes når fuglene får fokus. Dermed tar det tid før det virkelig dirrende, kleine og talende tause forholdet mellom Allis og Bagge får etablert seg. Det skjer utover i stykket, og når det først er etablert, holdes det fast stykket ut.

Sterk og mild

På scenen blir Allis’ indre liv spilt ut, hennes drifter og ønsker er tydelige. Det fysiske spillet mellom Allis og Bagge er rikt på nyanser. Måten de spiser på, plasserer karakterene tydelig.

Bagge sleiker i seg maten, Allis spiser dannet. Hånden representerer måltidet, og det er talende scener når Bagge glupsk nærmest glefser i seg sin egen hånd. Allis’ tydelighet og rake rygg (selv om hun er en skandalisert kvinne i et undertrykkende herre-tjener-forhold) gjør at Bagges tone mot henne virker mildere enn i boken.

Ovenfra-og-ned-holdningen og splitt-og-hersk-taktikken fra romanen får mindre vekt i oppsetningen. Derfor blir Allis sterkere og Bagge mildere enn forventet.

God adaptasjon

Dramaturg Ingrid Weme Nilsen har gjort gode snitt i Ravatns roman. Fortellingen holder på spenningen og er tro mot romanen, og scener er satt sammen med kløkt. Noe vil alltid mistes på veien, og det merkes mest i romaner med mange ladede scener, som denne.

Men fortellingen har ikke tapt seg på veien. Slutten er minst like dramatisk som i boken. Det eneste som savnes, er en tidligere etablering av det dirrende spennet Allis og Bagge står i overfor hverandre. Men det ligger i regien.

Utenfor seg selv

Ønsket om å sone og følelsen av skam og skyld relateres hos Ravatn til norrøne fortellinger. Fortellingen om Lokes svik mot Balder går igjen i romanen, og Bagge mener Loke aldri fikk virkelig anledning til å sone. Sterke følelser knyttet til å ha gjort noe galt hektes gjerne på kulturfortellinger, men i teateret relateres ikke skyld, skam og soning til Balder-fortellingen eller andre fortellinger, den forankret i karakterene selv.

Så er det heller ikke så mye snakk om skyld, skam og soning som i romanen. Spørsmålet handler i større grad om hvor lenge en skandale vil vare. Heller ikke svanen (korsfestet eller bare oppspikret høyt der oppe på veggen?) gir grunnlag for å trekke inn historier utenfra.

Snarere postulerer svanen en dødsdom over trofasthet (svaner holder sammen i par livet ut) og står som den tapende overfor Allis’ proklamerte polyandri (en hunn som parer seg med flere hanner). Å holde ut det strekket en skandale varer er kanskje viktigere enn å bearbeide følelsene en skandale etterlater?

Bagge virker å bale med begreper som handler om å gjøre opp for seg. Allis vil komme over det og gå videre.

Frigjørende

Milja Salovaaras scenografi rommer en stor hemmelighet som ikke skal avsløres her. Et podium med svanen øverst på bakveggen er holdt i bleke naturfarger som passer naturelementene som er plassert på hver sin side av den: en hoggestabbe og bjørkestammer. Det eneste som bryter denne fargepaletten noe, er fuglehodenes gule nebb.

Blokhus og Gundersen gjør gode roller. Skadeskutte på hver sin måte forsøker de å finne ut av og ordne opp i livene sine. Dessverre går det ikke så godt, men slutten kler den rakryggede Allis. Den er fatal og frigjørende på samme tid, og gir ny klang til innledningsspørsmålet: Hvor lenge varer en skandale?

Tross noen innvendinger, er «Fugletribunalet» er en god teateroppsetning og en god adaptasjon.