Lars Saabye Christensen
"Halvbroren"
Cappelen 2001
Ingen kan beskylde Lars Saabye Christensen for å henfalle til søtladen nostalgi i sin nye 650 sider tykke roman.
For de to halvbrødrene Barnum og Fred deler broderlig på både fornedrende og tragikomiske opplevelser, der de vokser opp i samme leilighet og med samme mor, bestemor og oldemor på Fagerborg i Oslo. Men to ytterst forskjellige fedre har sørget for at de fra naturens side er svært ulikt rustet til å møte utfordringene på livets landevei.
Slektskrønike
Tilsynelatende er det den kortvokste og forfylla filmskaperen Barnum som har rasket sammen denne historien om tre generasjoner kvinner som kjemper seg gjennom livet i Oslo før og etter krigen. Historien vokser fram blant mer kommersielle filmmanuskripter, og Barnum skjener inn og ut av fortellingen om sitt eget liv.
Ny divisjon
Det er er vel nettopp her, i komposisjonen av romanen, det blir tydelig at Saabye Christensen ønsker å markere at han nå stiller i en helt annen divisjon enn tidligere.
Den menneskelige bevisstheten er en kompleks affære. Vi lever i nuet, fortid og fremtid samtidig. Christensen tar virkelig i bruk hele arsenalet av fortellerteknikker som vi har sett utvikle seg siden den moderne romanen ble født på hesteryggen blant vindmøller i Don Quijote av Cervantes for lenge, lenge siden.
Sårt men lett
"Halvbroren" er noe mer enn en sår barndomsskildrig fra Oslo vest. Barnum er en velutstyrt dverg som ser verden fra et froskeperspektiv, og hvis dette låter kjent, så er det kanskje fordi du har møtt en tilsvarende krabat i romanen "Blikktrommen" av Günter Grass fra 1956. Men der Grass kan kjennes litt vel stor, klok og omstendelig i møte med historien, er Christensen uforskammet lett på labben.
Her avløser den ene hjerteskjærende, halsbrekkende situasjonen den andre over de første 500 sidene, inntil Barnum mot slutten møter seg selv og halvbroren i døren i en litt trist og vond samtid.
Store spørsmål
Det går fort unna i denne festforestillingen av en roman. Ja, så fort, at verken figurene eller leseren forstår mye av hvorfor livene deres utvikler seg som de gjør. - Hva fanden er i veien med oss, spør den vakre gamle kvinnen Boletta mot slutten av boken. Det lurer jeg og på, og det tror jeg forfatteren har lurt mye på også, og det beste svaret han kommer opp med er at det er en slags ubønnhørlig lovmessighet som styrer våre liv.
- Jeg tror ikke på tilfeldigheter, alt blir som det blir, blir det sagt i boken, og dette smaker det god gammel naturealisme av lang vei. Men det gjør vel egentlig ikke så mye når Christensen makter å servere så mange presise bilder av MENNESKET med alle sine løgner, hemmeligheter og ukuelige optimisme.
Nei, jeg står fullt og helt inne for mitt jublende utrop under noen forrykende boksescener midtveis i boken om at dette er da minst like spennende som den første Rocky-filmen, og samtidig mye mye bedre.
Av Knut Hoem
Kulturnytt, NRK P2, 3. september 2001