Utstillingen «Alpelue» som nå vises på Henie Onstad Kunstsenter gir oss innblikk i et kunstnerskap vi antakelig vil høre adskillelig mer om i tiden som kommer.
November Høibo er en nyutdannet kunstenr, som denne våren virkelig for alvor har fått luft under vingene.
Ikke bare har hun med sin første separatutstilling fått innpass i det gjeve hovedstadsgalleriet Standard (Oslo) hun har også fått sjansen til å fylle hele den enorme Sal Haaken på Henie Onstad Kunstsenter helt frem til sommeren.
En sterk materialinteresse
November Høibos kunstneriske uttrykk springer ut av en lidenskap for å utforske virkelighetens ulike overflater, og samspillet mellom disse.
Hun kombinerer materialer som grisehud, plast, vinyl, jern, fløyel, gummi, nylonhår og ull. Hun bruker alt fra gammelt metallskrap til klær og andre bruksgjenstander.
Når vi kommer ned den buede gangen mot Sal Haaken går vi inn under et senket glasstak, dekket av myke, tykke gummitråder. Fra sterke lyskastere siles lyset gjennom den løse renningen av gummitråder, og skaper et flettverk av vakre skygger, som en slags lysvev.
Vev som grunnmotiv
Det er ikke vanskelig å se at November Høibo er utdannet innenfor tekstil, og at veven har vært hennes utgangspunkt.
I utstillingen finner vi hele tiden veven som en referanse; spillet mellom renningen, det vertikale, og innslaget, det horisontale.
Flere av arbeidene er påbegynte billedvever, der hun har vevet en stund, men tilsynelatende mistet interessen underveis, slik at veven taper seg i løse tråder.
Denne vekslingen mellom noe fast og noe formløst, en skapende og en kansellerende gest, oppleves som et sterkt bilde på den kunstneriske prosessen som en kontinuerlig brytning mellom det å bygge opp og å ødelegge, formulere og revidere.
Installasjonsvev
Men November Høibo vever ikke bare med tråd, i en tradisjonell forstand, hele utstillingen oppleves egentlig som en gigantisk vevnad, der hun fletter sammen ulike objekter fra virkeligheten.
Som et stringent element som bryter med det oppløste og flyktige som preger mange av hennes arbeider, er inkludering av en rekke trådkurvhyller fra IKEA.
Disse enkle hvite, transparente modulene dukker opp i utstillingen som frittstående skulpturer som gis ulik karakter gjennom hva slags gjenstander eller tekstiler som er puttet ned i dem.
I tillegg finner vi de samme hyllene smadret, og delvis tilsølt med olje. 20 slike har hun sirlig hengt opp på veggen tette i tett i en stor firkant, som et gigantisk maleri, eller relieff.
Kunsthistoriske referanser
November Høibo står i en åpenbar gjeld til vår store nestor innen billedvev Hannah Ryggen, men også den tysk-amerikanske kunstneren Eva Hesses ser ut til å ha vært med på å forme hennes uttrykk.
Men November Høibos arbeider har også klare referanser til minimalismens estetikk, ikke minst kan trådhyllene sees som et ekko av Donald Judds gjentakende moduler, og Sol Lewitts renskårne grid – eller gitterskulpturer.
Ansporende dobbelthet
Det ligger en ansporende dobbelthet i dette prosjektet. På den ene siden vil alltid gjenstander hentet fra virkeligheten bærer med seg små historier, eller assosiasjoner som vil være unike for hver enkelt betrakter.
Et glinsende selskapsskjørt og kunstige hårlokker får oss kanskje til å tenke på hvordan vi gjennom en shiny overflate iscenesetter oss selv. Vi konstruerer en identitet som i visse tilfeller kan være ganske fjern fra hvem vi egentlig er.
Streben mot en taushet
Samtidig som det er lett å dikte tematikker inn i dette universet opplever jeg at kunstneren streber mot en taushet i uttrykket, noe antinarrativt, noe nesten abstrakt, der fokuset først og fremst ligger på samklangen mellom de ulike fargene og materialer.
Der en kasjmirgenser først og fremst er et nødvendig rødt og fluffy element, mot en beige, glatte, myke grisehuden, og de hvite, stringente og metalliske trådhyllene.
Krevende
Jeg liker at jeg må kjempe litt med dette prosjektet, at det ikke med en gang faller inn i en bestemt bås, men langt på vei motsetter seg noen enkelt kategorisering.
«Alpelue» er ikke en spektakulær eller visuelt betagende opplevelsesinstallasjon, det er en rekke mindre visuelt relativt skrinne materialmøter som hver i sær krever en viss fordypning, men som gir mye igjen hvis man bruker litt tid på dem.