Utdrag fra foredraget:
En mørk og kald novemberdag for 75 år siden, det var den 13. november 1928, for å være helt nøyaktig, satt Sigrid Undset hjemme på Bjerkebæk ved Lillehammer og var spent. Flere ganger i løpet av formiddagen hadde hushjelpen varslet at det var rikstelefon til fruen.
Den første som hadde ringt, var Aftenpostens redaktør, Frøis Frøisland. Han kunne fortelle at Svenska Akademien i Stockholm hadde bestemt seg for å tildele henne årets Nobelpris i litteratur. Jeg kan levende forestille meg hvordan rødmen spredte seg utover Sigrid Undsets ansikt og langt nedover halsen mens hun lyttet til Frøisland; slik pleide hun å reagere når hun ble opphisset over noe.
Redaktørens melding avfeide hun kontant som oppspinn og løse rykter. Frøis Frøisland og Sigrid Undset kjente hverandre godt, han var gift med en av hennes gamle venninner, så hun la sikkert ikke fingrene imellom, men minnet ham om hvordan det hadde gått året før, da Aftenposten feilaktig hadde utropt Olav Duun til Nobelprisvinner. Den stakkars mannen hadde tatt imot gratulasjoner og latt seg intervjue, før fadesen ble oppdaget. Noe slikt ville ikke Sigrid Undset risikere.
Enda en kvinne?
Hun hadde god grunn til å tvile på om hun ville få Nobelprisen, enda hun ikke visste sikkert hvem konkurrentene var. Olav Duun var naturligvis en sterk kandidat, hvis valget først skulle falle på en nordmann. At prisen skulle tildeles en kvinnelig forfatter, var svært lite sannsynlig, for bare to år tidligere, i 1926, hadde den gått til italienske Grazia Deledda, og ettersom listen over samtlige vinnere siden 1901 kun inneholdt to kvinnenavn, nemlig Selma Lagerlöf og Grazia Deledda, skulle enkel sannsynlighetsberegning tilsi at Nobelprisen i litteratur i mange år fremover ville gå til mannlige forfattere.
Akkurat denne novemberdagen i 1928 hadde Sigrid Undset en gjest i huset. Det var hennes fraskilte mann, maleren Anders Castus Svarstad, som var kommet fra Oslo for å besøke deres felles barn. Anders Castus junior var 15 år gammel og som snytt ut av nesen på sin far, så var det 12 år gamle Mosse, eller Maren Charlotte som var hennes døpenavn, den funksjonshemmede datteren deres. Ni år gamle Hans var ikke på Lillehammer, han gikk på katolsk internatskole i Oslo.
Mens Sigrid Undset og Svarstad satt sammen i dagligstuen på Bjerkebæk, kom hushjelpen inn på nytt og varslet fruen om at nå var det oppringning igjen; denne gangen gjaldt det et telegram. Sigrid Undset mistet en maske i strikketøyet hun satt med, så la hun håndarbeidet til side og gikk ut i anretningen hvor telefonapparatet hang. Telegrammet som ble lest opp var fra lederen av Svenska Akademien i Stockholm, Erik Axel Karfeldt. Det lød: "Svenska akademien tildelat Eder Nobelpriset. Karlfeldt."
Sigrid Undset gikk inn i stuen og tok opp strikketøyet, prøvde å fiske opp masken hun hadde mistet og sa til Svarstad: "Så har jeg altså fått Nobelprisen".
Det varte ikke lenge før sherryglassene kom frem, og telefonen begynte å kime for alvor. Om kvelden banket NTBs mann på døra, men fikk bare en kort kommentar: "’Si at jeg er gledelig overrasket,’ sa fruen ’og forresten har jeg en sann redsel for å bli intervjuet. Jeg kan virkelig ikke si annet enn at jeg er gledelig overrasket, og nu må jeg gå opp og si godnatt til mine barn’ – hvorefter fruen med en vennlig hilsen forsvant op trappen."
Duun, Larsen, Bull og Undset
Svenska Akademiens offisielle begrunnelse for å velge Sigrid Undset ble naturligvis analysert og kommentert i pressen i de følgende dagene, men hva som hadde foregått av interne diskusjoner før avgjørelsen ble fattet, var hemmelig - og har i alle år forblitt hemmelig. Nobelkomiteens protokoller var klausulert i 50 år, og selv om de etter den tid har vært tilgjengelig for forskere, har de i liten grad vært benyttet til å kaste lys over tildelingen til Sigrid Undset.
Det Nobelkomiteens dokumenter kan fortelle, er svært overraskende. I 1928 var 36 kandidater foreslått; sju av dem var kvinner, og fire av de 36 var norske. Disse fire var lyrikerne Alf Larsen og Olaf Bull, samt Olav Duun (bilde) og Sigrid Undset. Undset var foreslått av Helga Eng, professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, og sto på listen over de nominerte for femte gang.
Den endelige beslutningen om pristildelingen ble – den gang som nå - fattet av "de aderton" i Akademien, men forarbeidet og innstillingen ble gjort av den såkalte Nobelkomiteen, som besto av fem personer fra Akademien. Professor Per Hallström var på denne tiden sekretær i komiteen, og Erik Axel Karlfeldt, lederen for Svenska Akademien, var "ordförande" med dobbelt stemme.
Idealisk diktning?
Ifølge møteprotokollen var alle i komiteen enige om at nykommeren Alf Larsen ikke nådde opp til avstemming, og at Olaf Bulls siste lyrikksamling var stilistisk god, men at innholdet ikke svarte i interesse og betydning til formens kraft. Olav Duuns språk voldte så mye besvær, at han kunne stå på vent enda en stund. Dermed var Sigrid Undset den eneste av de norske forfatterne som sto igjen på listen.
Alfred Nobel (bilde) hadde skrevet i sitt testamente at litteraturprisen skulle tildeles den forfatter som hadde produsert "det utmärktaste i idealisk riktning", men hva Nobel egentlig hadde ment med ordet "idealisk", visste man ingenting om. De fleste tolkninger benyttet stikkord som "positiv" og "humanistisk", noe som førte til at Strindberg aldri ble funnet verdig. Mulige tolkninger har vært grundig diskutert opp gjennom årene, uten at man har kommet til noen entydig konklusjon, men Nobels overordnede ønske om at samtlige priser skulle gå "till dem som … hava gjort mänskligheten den största nytta", veide tungt i de interne diskusjonene, særlig i de første årene av prisens historie.
Ved vurderingen av Knut Hamsuns modernistiske romaner var kravet om "idealisk riktning" et problem. Man løste det ved å peke på ett enkelt av Hamsuns verk, nemlig Markens grøde. Resten av forfatterskapet passet dårlig i forhold til komiteens tolkning av Nobels testamente, men ved å velge akkurat denne romanen som grunnlag for tildelingen i 1920, mente Akademien å ha sitt på det tørre. I forhold til Bjørnstjerne Bjørnson, som fikk prisen allerede i 1903, var det ingen slike betenkligheter. Tvert imot. Hans diktning hadde stilt seg "i de rena och upphöjda idéers tjänst", ifølge Akademien.
Hør hele foredraget torsdag 13. november kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 15. november kl. 7.03!
Foto: Erik L. Hansen, Gudbrandsdølen
Nan Bentzen Skille
f. 1945, er forfatter og Undset-forsker. Hun har utgitt bl.a. "Dattera til Brødrene Brose" (1996, barnebok), "Gymnadenia" , Sigrid-Undset-Selskapets medlemsblad (redaktør siden stiftelsen av venneforeningen i 1997) og "Innenfor gjerdet. Hos Sigrid Undset på Bjerkebæk" (2003). Sistnevnte er en biografi med utgangspunkt i Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk på Lillehammer.