Den 67-årige Gilberto Gil er ikke lenger det politiske uromoment han var for 1960-tallets Brasil – fengslet og i landflyktighet. Men så er det også et annet og fritt land hvor han selv har vært kulturminister i fem år fram til 2008. Nå har han imidlertid forlatt politikken og satser all sin tid på musikken igjen.
Medspillerne
Formatet er minimalistisk. Den briljante cellisten Jacques Morelenbaum (55) fyller diskret alle funksjoner som komp-bassist, fargelegger, rytmisk motpol og bakgrunnsteppe, men slipper nesten aldri til solistisk. Mens sønnen Bem Gil – stolt presentert av faren som et av Gilbertos sju barn - har en helt underordnet og egentlig overflødig rolle med sitt gitarkomp.
Gil i sentrum
Kvelden setter helt og holdent Gilberto Gil i sentrum, som instrumentalist, entertainer, låtskriver og sanger. Og hvilken sanger! Han hvisker, hyler, kauker, jodler, synger i ”instrumental” falsett og plystrer. Innimellom forteller han små historier, får publikum til å svare tilbake og klappe ganske vriene clave-rytmer. Han har oss i sine hule hender.
Utrolig gitarspill
Med hendene leverer han ellers glitrende gitarspill med de utroligste akkordløsninger og medrivende bossa- og sambarytmer. Gitarkroppen fungerer også som perkusjonsinstrument for Gils tommelfinger i en uhyggelig effektiv skildring av døden.
Dramatisk og folkelig
Melodiene er hele tida overraskende, iblant nesten atonale, men også hyper-sensuelle og dramatiske. Etter hvert ble konserten mer folkelig og det åpenbart portugisisk-kyndige publikum sang stadig med. Bortsett fra den livlige gjengen bak i baren hvor skravla gikk uforstyrret forstyrrende gjennom hele konserten. Merkelig at Oslo World Music Festival ikke kontrollerer slikt på en profesjonell måte.
