Født med tusj på beina

– Denne dialogen er tatt helt ordrett fra en samtale som jeg overhørte der i sommer, sier Bendik Kaltenborn og peker på ICA-butikken på andre siden av Thorvald Meyers gate.

Vi sitter overfor hverandre ved vinduet inne på tegnerens kontor i Oslo. Lokalene deler han med forlaget No Comprendo Press og kollegaene Sindre W. Goksøyr og Lars Fiske.

Dialogen vi snakker om, en ungdomsgjengs betraktninger rundt grilling, er med i Kaltenborns nye soloprosjekt, Liker stilen – riktig nok puttet i munnen på godt voksne, dresskledde menn, i velkjent Kaltenborn-stil.

Crazy humor

I Liker stilen finnes det ingen rød tråd som binder de forskjellige tegningene sammen. Usympatiske og brautende menn i dress er et av de få elementene som går igjen.

– Jeg begynte å tegne menn i dress da jeg bodde i Stockholm. Det er såpass fjernt fra min verden at det blir fascinerende å jobbe med det. Og så er det gøy å ta businessmenn og personer som utstråler mye kontroll og selvtillit og putte dem i situasjoner som er uoversiktlige og rare. Kontrasten blir ekstra kraftig, sier Kaltenborn.

Siden han startet tegneseriekollektivet Dongery sammen med Kristoffer Kjølberg i 1997, har den nå 33 år gamle tegneren opparbeidet seg en imponerende cv.

Blant annet tegner han for The New Yorker og The New York Times, har utsmykket Oslo Lufthavn, tatt mastergrad i Graphic Design and Illustration ved Konstfack i Stockholm, gitt ut tre egne bøker, illustrert bøker for andre og vunnet en rekke priser.

I Dongerys massive samling fra i fjor, finner man et intervju gjort med Kaltenborn da han var 17 år gammel. «Hvordan har du lært deg å tegne?» lyder et av spørsmålene. «Har aldri lært å tegne, ble født med tusj på beina», svarer han.

– Jeg har alltid vært over gjennomsnittet interessert i å tegne. Jeg gjorde det veldig dårlig på skolen, så jeg tegnet i stedet.

Som ung tegnet Kaltenborn skjeletter, monstre og skyting, «klassiske guttetegninger», som han sier.

– Da jeg kom på videregående, traff jeg Kristoffer (tegner Kristoffer Kjølberg, jour.anm.), og han fikk meg over på helt andre ting. Da sluttet jeg helt å tegne vold og action og begynte med crazy humor.

Det er nettopp denne «crazy humor» (eller absurditet, et ord som ofte brukes for å beskrive Kaltenborns arbeid) som har blitt et av hans viktigste kjennetegn.

– Det er mange uoversiktlige situasjoner og merkelige ting som skjer i tegningene mine. Det er mye komikk i det som er rart, uventet eller uforståelig. Men det kan ikke bare være rart, det må være rart på riktig måte for at det skal bli interessant.

«Må være en spøk fra Dagbladet å trykke denne smørja»

Under arbeidet med den nye boken, gikk Kaltenborn gjennom det meste av det han hadde tegnet de siste årene; alt fra kommersielle jobber til skissebøker og servietter. Resultatet er en samling av både gjennomarbeidede serier og grove skisser.

– Når jeg tegner noe som ikke er oppdrag, blir det som regel improvisert. Jeg prøver å la det gå litt av seg selv og ikke tenke veldig analytisk underveis. Noen ganger bikker det kanskje litt over i det skumle og ubehagelige, mens andre ganger så bikker det over i det teite og komiske.

Selv om det er den absurde stilen som har gjort ham til en av Norges mest kritikerroste og fremadstormende tegneserieskapere, er det ikke alltid den faller i smak. Og det har ikke Kaltenborn noe problem med.

I den nye boken vier han ti sider til den sære stripen Bånn, en parodi på Aftenposten-stripen Zits. Bånn var i en kort periode gjesteserie i Dagbladet, og utløste heftige reaksjoner i kommentarfeltet.

I stedet for å forkaste dem, har Kaltenborn omfavnet kommentarene, og i den nye boken utfyller de serien.

– Jeg føler at kommentarene ble en viktig del av prosjektet. Det var interessant å se hvordan folk reagerer når de får noe som er helt bort i natta.

Avisstriper, det formatet som mange fortsatt assosierer med tegneserier, får et lite spark fra Kaltenborn i Liker stilen, i hvert fall hvis man får med seg de mer personlige sluttnotene i boken.

«Jeg synes generelt det går mye teite stripeserier i norske aviser, med unntak av 'Fagprat' og kanskje et fåtall andre. Da jeg fortsatt abonnerte på Aftenposten måtte jeg ofte bla over tegneseriesiden for ikke å bli direkte morragretten», skriver han.

– Stripekulturen i Norge er veldig sterk, men jeg er ikke så interessert i det formatet lenger. Den delen av serie-Norge relaterer jeg meg ikke til, det er helt fjernt fra det jeg driver med, sier Kaltenborn.

– Når jeg sier at jeg jobber med tegneserier, er det striper eller barneserier de fleste tenker på, tror jeg. Men jeg føler at mange har blitt mer oppmerksomme på at det kan være mye mer enn det; at det finnes tegneserier for voksne som ikke nødvendigvis handler om vold eller sex, og serier som er litteratur. For eksempel Steffen Kvernelands bok om Edvard Munch og graphic novels.

• Les også: Høyere status for tegneserien

Kaltenborns samfunnskritiske blikk er selvfølgelig også synlig i mange av hans tegninger.

I serien Hildringstimen, som han tegner for tidsskriftet Bokvennen og som også har fått plass i boken, kommenterer han blant annet eboktjenesten Bokskya («Bare navnet er jo nok til å få fnatt av», som han skriver) og planene om å bygge et «kunnskapskvartal» på Tullinløkka.

– Det var noen som foreslo å rive Tronsmo for å bygge et kunskapskvartal. Det er så paradoksalt som det går an å bli. Jeg syntes i hvert fall at det hørtes helt idiotisk ut, sier tegneren.

– God, gammeldags tegneglede

Videre i sluttnotene finner man flere godbiter om bakgrunnen til mange av tegningene og om Kaltenborn selv. Leseren får blant annet vite at han foretrekker å tegne på hytta enn i byen og at Kjell Aukrust er en av hans største helter.

– Jeg pleier å dra opp til hytta helt alene, og det er ganske isolert der. Hvis jeg skal i butikken så må jeg planlegge det nøye fordi det bare går én buss om dagen. Det synes jeg er veldig deilig; å få ro og fred til å fordype meg i ting, sier tegneren.

Da Kaltenborn var yngre tilbrakte han og familien nesten hver sommer på hytta. Der satt han og tegnet nesten hele tiden.

– Da jeg kom tilbake på skolen etter sommeren, følte jeg alltid at jeg hadde gått opp en level i tegning. Det merker jeg fortsatt når jeg er på hytta. Jeg får en god, gammeldags tegneglede, bare sitter og koser meg og tenker ikke på at det skal brukes til noe. Jeg forsvinner bare i min egen sprø verden.

Selv om han trives alene, har det å være med i et tegnekollektiv som Dongery vært helt avgjørende for utviklingen av Kaltenborns særpregede stil.

– Jeg vet ikke hva jeg ville gjort hvis jeg ikke hadde møtt Kristoffer og vi ikke hadde startet Dongery. Det har påvirket alt jeg gjør. Vi har ikke hatt noen form for sensur og redigering. Vi har jobbet helt fritt hele tiden og prøvd ut de dummeste tingene. Og ikke minst har vi blitt påvirket av hverandre.

Detektiv som etterforsker sin egen sak

Liker stilen kommer ut denne uken, men Kaltenborn er allerede godt i gang med sitt neste prosjekt.

– Jeg har en hundre siders historie som jeg har holdt på med ganske lenge. Frem til nå har jeg jobbet mest med korte serier, så jeg er vant til å lage ting i full fart og bli ferdig med det med en gang. Med en lang historie må jeg jobbe på en helt annen måte. Jeg må jobbe mer med karakterene, plottet og dramaturgien.

Den kommende boken handler om en mann som holder foredrag for næringslivet om kroppsspråk i business.

– Han er en populær foredragsholder, men han er nyskilt og inne i en krise i livet sitt. Han blir hyret av noen lugubre folk og havner i klammeri med dem. Kort fortalt så mister han hukommelsen. Han våkner opp i Drammen og husker ikke hvem han er. Da bestemmer han seg for å bli detektiv og finne seg selv eller den han var, røper tegneren.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til å gå opp til slutt enda, men det skal gå; på en eller annen måte.

Les også:

• Tegnet «Muhammed-katt» og ble kastet i fengsel
• Anbefaler tegneserie om New York
• Tegner for Tarantino
• Salmediktende prest blir tegneseriehelt
• Disse bøkene kan du lese i høst
• Mer enn humor og nostalgi