Den fikk gullpalmen, kritikernes internasjonale Grand Prix og den europeiske filmprisen i to klasser.
Genistreken ligger i at filmen holder øye med venninnen hele tiden, og bruker mindre tid på jenta som skal ta abort. Den vinklingen gir innsikt i hendelsen og oversikt over det som omgir den. Vi synes vi forstår litt av Ceausesco-samfunnet. Seksualmoralismen var som i de andre regimene i Øst-Europa. Befolkningen følte seg like knuget.
Overfører følelser
Det var fengselstraff for å ta abort, både for aborterende og abortør. Så abortørene tok seg betalt til over smertegrensen. Jo lenger ut i svangerskapet, dess dyrere. Den som ikke skrapte sammen nok kontanter kunne spe på med seksuelle ytelser.
I vårt tilfelle, om jeg kan si det slik, er det venninnen som stiller opp med det tilskuddet.
Det går inn på oss. Filmen overfører følelser også.
Spillet er så godt at vi tror. Jentene formidles av Anamaria Marinca og Laura Vasiliu. Abortøren er Vlad Ivanov. Vi ser jentenes uro og mannens kynisme i øynene. Det minimalistiske uttrykket gir oss følelse av at filmen siterer fra en virkelighet.
Film uten skjerming
Det skjer i løpet av et snaut døgn, fire måneder, tre uker og to dager etter at svangerskapet startet. Hendelsen er klart avgrenset geografisk også. Vi begynner i studenthybelen som de to deler, vi er i korridoren og i universitetstrappen og i hjemmet til venninnens kjæreste en stakket stund, vi er på trikken og i gatene, i to hotellresepsjoner og et hotellrom. Vi tangerer noen bipersoner.
Det skal skje på hotellrommet hvis abortøren synes han får nok igjen for det.
Det er en film uten skjerming. Den skjuler intet vesentlig, men viser ikke en skygge for mye. Den har ingen forsterkning og ingen reduksjon. Det er ikke andre lyder i filmen enn i virkeligheten. Den eneste sangen kommer til slutteksten når dramaet er over og vi prøver å få tilbake pusten.
