Josef Fares har laget film igjen. «Farsan» eller «Fatter’n» som den heter på norsk, er en typisk Fares-film.
Den forteller om familien som har laget den. Yngste sønn og regissør Josef Fares hyller sin makeløse pappa Jan Fares som spiller hovedrollen. Vi føler at resten av familien er medspillende i ukrediterte støttefunksjoner.
Eldste sønn Fares Fares er ikke i bildet. Det er første gang han ikke er det. Han har mange andre skuespilleroppgaver for tiden.
Lattermildt
Den libanesiske familien har siden sin ankomst i 1987 omdefinert det folkelige Sverige på film. Regissør Josef og hans nærmeste har formulert en egen interkulturell folkekomediestil som baserer seg på lett overtydelighet og naivistisk sosial forståelse.
Det svensk-svenske ses lattermildt utenfra, og det nye Sverige er formet som stereotypen av de etablerte sin oppfatning av de nye. Det er den betraktningsmåten som er morsom. Den er morsommere enn situasjonskomikken og leken med stereotype verbale formuleringer.
I «Fatter’n» er pappa Fares enkemann og sykkelreparatør med forventninger om å bli farfar i løpet av få måneder. Sønnen og hans svensk-etniske samboer har fortalt at noe er på vei, men de sier ikke hvilken vei og hvordan. Det er et viktig handlingselement.
Ingen bekymringer
Et annet handlingselement er hva pappa Aziz, som han heter i rollen, synes om sjefens mor som med ujevne mellomrom sitter på bakrommet og fører verkstedregnskapet.
Så er den en rekke poeng i observasjonen av småbyen. På små steder er menneskene mer synlige. Her er de underholdende tydelige.
Vi øyner sosiale refleksjoner mellom handlingselementene, men filmen er ikke tynget av tankegods. Hovedpoenget er nemlig at hovedpersonen Fatter’n ikke har en eneste bekymring, mens han burde hatt mange. Han evner å se lett på livet.
Formelt betraktet har filmen mange svakheter. Men sjarmen oppveier mye.