Kjørte Märtha og Franklin alene fra Secret Service?

Dramaserien «Atlantic Crossing» handler om kronprinsesse Märtha, og hennes opplevelser i USA under andre verdenskrig.

Serien er inspirert av sanne hendelser, og fortellingen er serieskapernes tolkning av det som skjedde for åtti år siden. Det er altså fiksjon, ikke dokumentar.

Men, hvor mye er ren diktning, og hva er hentet fra virkeligheten?

Her er svar på noe av det du (kanskje) lurer på etter tredje episode!

Denne saken avslører deler av handlingen i «Atlantic Crossing» episode tre. Du leser videre på eget ansvar.

Stemmer det at general Fleischer og den norske regjeringen var uenige?

Ja.

Fortellingen om general Fleischer er en skattkiste for historieinteresserte. Han var en av åtte generaler i det norske forsvaret da andre verdenskrig brøt ut, og er best kjent for seieren over tyskerne i kampen om Narvik fra april til juni 1940.

I episode to overrekker general Fleischer et brev til kronprins Olav, hvor det fremgår at han anbefaler å finne en løsning med tyskerne. Dette er basert på innholdet i et brev som generalen trakk tilbake og som følgelig aldri ble overlevert kongen. Brevet ble gitt til forsvarsministeren og utenriksministeren, ifølge Fleischers «Efterlatte papirer».

En kopi av brevet ble funnet av NS-myndighetene i 1941, og deretter ble det brukt som en del av nazistenes propaganda, ifølge historiker Knut Werner-Hagen.

– Det brevet kom til å følge han som et mareritt gjennom den siste delen av livet hans, sier han.

I tredje episode møter vi general Fleischer i England, hvor han var hærsjef for eksilregjeringen. I dramatiseringen er generalen uenig med den norske regjeringen om hvordan krigføringen i Norge bør fortsette. Det hevdes i episoden at general Fleischer ønsker at de allierte skal angripe tyskerne og krige militært langs norskekysten. Statsminister Nygaardsvold mener generalen er for krigersk, og han slår tilbake mot dette forslaget.

Det stemmer at general Fleischer og den norske regjering var på kollisjonskurs, ifølge Werner-Hagen.

– Det var hans oppgave å bygge opp hæren. Han forstod etter hvert at regjeringen ville satse mer på marinen og flyvåpenet, og det gjorde han ganske fortvilet. Han forstod kanskje ikke godt nok det politiske spillet, sier han.

Fortellingen om general Fleischer fortsetter i de neste episodene av Atlantic Crossing.

(Kilder: Nationalbibilioteket, Podkast om general Fleischer, Aftenposten, Aftenposten)

Var virkelig skipet «American Legion» på vei mot den tyske blokaden?

Ja, det var en avtale mellom USA og Tyskland.

«American Legion» tok ruta langs kysten av Norge, selv om det ville vært kortere å reise lenger nord. Det var en avtale mellom USA og Tyskland.

Skipet reiste med 897 passasjerer fra daværende Petsamo i Finland til New York. Det skulle opprinnelig frakte diplomater, norskamerikanere og personer med familie i USA. Ideen om at kronprinsessen, barna og reisefølget kunne reise med dette skipet skal ha kommet fra president Roosevelt personlig.

Skipet var merket med det amerikanske flagget på begge sider, for å understreke nøytralitet. De reiste fra Petsamo 15. august og kom frem til USA 12 dager senere.

I episode tre er det dramatisk når skipet kjører tett på krigens miner.

– Vi vet at alarmen gikk flere ganger, og at motoren ofte ble slått av. Noen opplevde dette såpass ille at de sov på dekk med livvester på, forteller manusforfatter Linda May Kallestein.

Blant de mest kjente passasjerene var den dansk-amerikanske komikeren Victor Borge.

(Kilder: Navy History and Heritage Command, Troopships of ww2, Victor Borge)

Fant prins Harald cyanid-piller i vesken til sin mor?

Nei, dette er fiksjon.

I dramatiseringen vises en scene hvor prins Harald (3) blir gående alene på skipet «American Legion». Uten tilsyn fra voksne finner han frem til kronprinsesse Märtha sin veske, hvor hun har gjemt giftige cyanidpiller. Han rekker å ta noe i munnen før hans mor finner han, rister det ut og tilsynelatende redder livet til vår nåværende konge.

Dette er altså fiksjon.

– Denne scenen er med for å understreke alvoret. Vi vet at prinsesse Astrid har sagt at mor ville tatt barna og seg selv av dage, dersom tyskerne hadde tatt dem. Det er en grufull tanke for en datter å tenke om sin mor. Vi ønsket å dramatisere denne tanken, sier manusforfatter Linda May Kallestein.

Bruken av cyanidpiller ble ytterligere forklart i faktasjekk etter andre episode.

_{Korrigering: I scenen kan det virke som om Harald tar en cyanidpille i munnen, men flere har lagt merke til at Märthas pilleeske med cyanid er lukket. Det han har i munnen er trolig en pastill. Journalisten beklager og takker våkne NRK-seere for rettelsen.}

Vent litt, er det feil dato på dette avisklippet?

Ja, det var en tabbe!

I tredje episode leser Nikolai Ramm Østgaard og kronprins Olav en avis. På forsiden er et angrep som skal ha senket 11 skip den 19. oktober 1941.

– Rekvisittavdelingen leverte avisen på filmsettet, rett i forkant av at vi skulle skyte scenen. Mitt fokus var da på skuespillerne, og i all viraken og under tidspress, la jeg ikke merke til datoen på avisen før vi satt i klippen, mange måneder senere. Årstallet skulle selvsagt være 1940. Det er bare å legge seg flat og beklage, sier serieskaper Alexander Eik.

Etter første episode gikk en annen glipp sin seiersgang i kommentarfelt og i sosiale medier. NRK har også mottatt en rekke e-poster fra personer som oppdaget at det stod «Asker – Oslo S – Lillestrøm» på en rutetabell på Lillestrøm stasjon i 1940.

Oslo S ble først åpnet i 1980. Før dette hadde hovedstaden øst- og vestbanen, og toglinjene gikk over Rådhusplassen.

– Jeg satte kaffen i vrangstrupen da jeg oppdaget det. I en slik serie er det titusenvis av detaljer som skal stemme, og hver avdeling har derfor etablerte rutiner for å sjekke alt sammen. Men av og til skjer dessverre slike glipper. Bare tenk på Starbucks-koppen i Game of Thrones, sier Eik.

Denne koppen ble senere redigert bort, og nyheten kom fra Winterfell på Twitter.

Fikk kronprinsessen et panikkanfall før hun holdt en pressekonferanse i USA?

Nei, dette er en dramatisering.

Kronprinsesse Märtha og barna fikk mye oppmerksomhet i amerikansk presse. Det vakte oppsikt at de kongelige krigsflyktningene var personlig invitert av president Roosevelt, og det stemmer at det ble arrangert en pressekonferanse ved ankomsten til USA.

– Det er kjent at kronprinsesse Märtha mislikte sterkt å snakke offentlig og at hun slet med migrene. Vi vet at hun fikk migrene når hun ble stresset, men panikkanfallet er dramatisert, sier manusforfatter Linda May Kallestein.

Hoffsjef Peder Anker Wedel Jarlsberg var med i det kongelige reisefølget, og hans dagbok er en viktig informasjonskilde for kronprinsessens tid i USA. Han skrev følgende om pressekonferansen i New York: «I en haglskur av spørsmål, mens fotografene arbeidet med sine lysbomber (…) Kronprinsessen syntes dette var det verste hun noensinne hadde opplevd, og hun ville heller ville underkaste seg en operasjon enn et slikt forhør.»

Hans karakter er ikke med i «Atlantic Crossing».

(Kilde: Kongelige fotografier, «Hjemlandet» av Tor Bomann-Larsen).

Kjørte president Roosevelt og kronprinsesse Märtha alene i bil fra secret service?

Nei, men vi vet at de kjørte mye bil sammen.

Kronprinsesse Märtha blir invitert med på en kjøretur av president Roosevelt i tredje episode. Dette skjer kort tid etter hennes ankomst til hans barndomshjem i Hyde Park, utenfor New York. Ute på veien setter han fart, og de to kjører fra Secret Service.

Dette er dramatisering.

– Vi vet at Roosevelt var en spøkefugl og at han kunne kjøre fra Secret Service for gøy. Vi vet også at de hadde god forbindelse allerede fra starten av krigen, og at de kjørte på mange turer sammen, sier manusforfatter Kallestein.

Det er også en scene hvor president Roosevelt kjører med kronprinsessen for å finne et passende sted å bo. Det er noe diktning i presentasjonen av dette.

– Det stemmer at hans folk hjalp henne med å finne et hjem utenfor Washington D.C. Vi vet at han var med på flere av disse turene. Han var også med da de fant Pooks Hill, som ble hjemmet til kronprinsessen og barna i USA, sier Kallestein.

(Kilder: FDR Library)

Var en lysbryteralarm gjemt bak en gardin i Buckingham Palace?

Vet ikke, men det fantes en alarm.

Denne scenen er inspirert av en anekdote, som står beskrevet i «Haakon VII; Menneske og monark» av Tim Greve.

Da kronprins Olav og kong Haakon kom til London i juni 1940 bodde de noen måneder i Buckingham Palace. Der skal kong Haakon flere ganger ha sagt til sin slektning kong Georg VI, at han måtte sikre seg mot flyangrep og fallskjermsoldater.

«Hvis det oppstod en kritisk situasjon kunne kongen fra sitt arbeidsværelse utløse en alarm signal, og dermed rykket gardistene øyeblikkelig ut. Kong Haakon sa at han gjerne ville se hvordan dette systemet virket i praksis. Noen motstrebende gikk ‘Bertie’ med på det.»

Da alarmen ble utløst skal det ha skjedd forbausende lite, og dette var noe kong Haakon bemerket. «De to kongefamiliene moret seg både da og senere over denne episoden», står det i Greves bok. Alarmsystemet ble utbedret etter dette.

Akkurat hvordan alarmknappen faktisk så ut er fiksjon.

– Vi lykkes ikke å finne ut nøyaktig hvordan selve alarmknappen så ut, eller hvor den var plassert i kongens arbeidskontor. Jeg valgte å plassere den bak en gardin, i form av en lysbryter, sier serieskaper Aleksander Eik.

(Kilde: «Haakon VII; Menneske og monark»)

Traff tyske bombefly Buckingham Palace under andre verdenskrig?

Ja.

I dramatiseringen kan vi se at kong Haakon og kronprins Olav må søke tilflukt i bomberommet i Buckingham Palace. Nikolai Østgaard var med de kongelige og han beskriver dagene i London i sin dagbok fra 7. september:

«Bomber falt nær slottet (i Green Park) og tilslutt gikk en bombe i ballustradetrappen utenfor vårt kjellerum, 10m fra vinduet. Trappen ble smadret og store stenstykker slengt op til 75 yards fra trappen, utenfor i parken. Vi blev vekket av vakthavende politimann, som påla oss å flytte over i kjelleren på den annen side av slottet da man fryktede for at en bombe med forsinket eksplosjon lå like utenfor shelteren. Det blev en meget urolig natt for oss alle og om morgenen blev sjefene flyttet opp i 1 etasje, da deres egne værelser ikke var sikre, på gr. av den ovennevnte uspringne bombe.»

Fordi bomberegnet fra tyskerne kom nærmere flyttet de norske kongelige fra det britiske palasset 9. september.

Den 13. september 1940 ble Buckingham Palace truffet av bomber fra tyske fly hele ni ganger. Kong George VI og dronning Elizabeth (moren til Storbritannias nåværende dronning) var tilstede da bombene falt. Tre arbeidsmenn ble såret, men den britiske kongen og dronningen kom fysisk uskadd fra angrepet.

– Vi har kombinert disse to hendelsene i vår fortelling, sier serieskaper Alexander Eik.

(Kilder: The Guardian, The Independent, «Haakon VII; Menneske og monark», Adjutant oberstløytnant N.R. Østgaards dagbok)

Var dette virkelig den hotteste sommermoten i 1940?

Ja, men avisen er ikke ekte.

Avisene fra USA og Storbritannia er basert på ekte aviser fra krigsårene, men de er fiktive kopier med ny design.

Denne illustrasjonen er basert på reklamer og overskrifter som serieskaperne fant i datidens aviser.

– Vi har unngått å bruke slagord og merker som finnes i dag. Vi fant istedet opp egne av rettighetshensyn, sier grafiker Janna Lundius i Cinenord.

Stemmer ryktene om at Franklin og Eleanor Roosevelt hadde et proformaekteskap?

Ja, en affære endret deres forhold i 1918.

President Roosevelt hadde et forhold til sekretæren Lucy Rutherfurd. Det var omtrent like kjent i samtiden som 2000-tallets president Bill Clintons affære med Monica Lewinsky.

Lucy ble først ansatt av Eleanor Roosevelt i 1913 og det var slik hun ble kjent med presidenten. Deres romanse skal ha startet i 1916 og er beskrevet i flere bøker og artikler.

Da Eleanor oppdaget utroskapen i 1918 skal hun ha tilbudt Franklin Roosevelt en skilsmisse. Da kom Franklins mor, Sara Delano, på banen og sa at hun ville gjøre han arveløs om han skilte seg. En venn og rådgiver sa at en skilsmisse kom til å ødelegge hans politiske karriere.

Eleanor ble enig om å forbli gift, men under to forutsetninger. For det første måtte han bryte all kontakt med Lucy, og for det andre ville hun aldri dele seng med han igjen.

Romansen endret ekteskapet til presidentparet, og er beskrevet i boka «No Ordinary Time: Franklin and Eleanor Roosevelt: The Home Front in World War II» av Doris Kearns Goodwin.

(Kilder: New York Times, FDR Library)