Hør:
Lidderlig
«Helene var like beryktet for sin lidderlighet som for den store krigen som startet på grunn av henne» skriver «Alle gamle greske tekster, og romerske etter dem, forteller at Helene var uvanlig vakker. Alle andre kvinner ble henvist til skyggene av hennes skjønnhet.»
Man merker på Boccaccios formuleringer at det trekker opp til trøbbel.
Han legger til: «Ikke engang den store Homer klarte å skildre Helenes skjønnhet, diktere, malere og billedhoggere ga opp. Verken hammer eller meisel, kost eller maling kunne gjenskape lykken som glimtet i hennes øyne, sinnsroen i fjeset og hennes overjordisk vakre smil. Bare naturen selv kan framvise et så fullkomment vesen.»
Erotiske utsvevelser
Mannfolk svirra omkring Helena som nattsvermere rundt en gatelykt, med støtte fra brødrene sine greide hun å holde seg noenlunde «vanntett» og ærbar fram til gifteferdig alder. Hun ektet Menelaos og flyttet med ham til sydspissen av Hellas.
Så kom Paris innom. Han hadde vært på fjelltur på Kreta - og Menelaos var på reise. Helena oppmuntret ham, skriver Boccaccio. Hun så lidenskapen i øynene hans, og de to la en listig plan sammen.
De tok med seg så mange verdisaker fra Menelaos som de greide å få i en båt, stakk til havs og stevnet mot Troja. Grekerne var rystet over Helenas lettsinn, skjønt de mandigste mislikte nok Paris mest - Helena skal ha vært for tiltrekkende til at de maktet å mobilisere særlig skuffelse over hennes lidderlige svik mot Menelaos.
Carmen og Desdemona
Carmen og Desdemona må bøte med livet når kjæresten blir sjalu. Men sånn var det ikke med den skjønne Helene. Boccaccio skriver:
- «Til sist forsøkte den greske hæren forræderi for å oppnå det den ikke hadde klart med våpen: Helene, som jo var årsaken til at grekerne beleiret Troja, strevde så godt hun kunne for å forråde Troja - så hun kunne komme tilbake til Hellas og være sammen med sin første ektemann Menelaos.
- «Det var avtalt spill da den greske hæren lot som om den trakk seg tilbake og ga opp beleiringen. Da de utslitte trojanerne oppdaget tilbaketoget ville de feire. Men da natten kom og de trojanske soldatene var drukne og mette og ville sove - lot Helene som om hun ville danse en liten godnattdans for dem - Hun tente en fakkel og veivet omkring seg: Det var signalet til den greske hæren. Samme natt ble byen brent ned» (Boccaccio, , Italica Press, s. 76. Fritt oversatt av meg)
Og så da?
Hvor har dette brakt oss?
Ingensteds! Som vanlig.
Jeg drister meg ikke til noen moralfilosofisk konklusjon på dette eventyret.
«Tenk sjøl!» tror jeg Boccaccio ville ha sagt.
Musikken
To stjernelåter fra Horace Silvers notehefter i denne utgaven av Studio Sokrates. De av dere som bruker Spotify finner musikken i
1: Summer in Central Park
2: Cape Verdean Blues
