Hvordan det gikk til
Samtidig hadde psykolog Vera Sæther vært rundt i Europa i flere kollektiv og fått inspirasjon fra l`Arche bevegelsen i Frankrike.
Hun ønsket å stifte en familie, men ikke med mann og barn.
Vera Sæther ønsket å lage et bofellesskap med psykisk utviklingshemmede mennesker.
Bodil Sødal
Vera traff Bodil Sødal, en kunststudent, som var litt på leting og sammen utformet de ideen om Mariahuset. De skaffet penger, kjøpte huset og reiste til institusjoner for å treffe noen de kunne bo sammen med.
Ønsket var å flytte de utstøtte i samfunnet inn i sentrum av sitt liv. Drømmen var å skape en ny familie, 2 voksne og 3 ungdommer.
30 år har gått. Bodil bor her fortsatt sammen med Laila og Synnøve. Senere har også Susanne og Erika flyttet inn. Nå er de fem voksne kvinner. Tre er psykisk utviklingshemmet.
De deler hverdager og fest. De har hvert sitt soverom i 2 etasje og kjøkken og flere stuer i første etasje. I kjelleren ligger det et lite kapell.
Erika og Susanne finner roen på verandaen
En tirsdag ettermiddag
Å komme inn i Mariahuset er som å gå inn i en tidsmaskin. Det ser virkelig ut som et kollektiv fra 70-tallet. Trehvite vegger, vev i stua og mye husflid.
Det er en spesiell atmosfære. Fra stereoanlegget strømmer det latinsk musikk, noen danser rolig på stuegulvet, en sitter og vever, på glassverandaen drikker et par kakao og ser på fuglene utenfor vinduet. Det strømmer latter ut fra kjøkkenet der noen forbereder dagens vegetarmiddag.
Huset har hjelpere og støttespillere og det er besøk hver dag. De kommer fra Sverige og Finland. I dag er foreldrene til Synnøve på besøk fra Danmark.
Ikke mer vin i huset
Bodil Sødal forbereder kveldens messe. Annenhver uke er det katolsk og annenhver uke protestantisk. Hun farer litt lattermild rundt på kjøkkenet. Det er ikke noe altervin igjen i huset.
Ofte gjester til middag
- Jeg tar med meg en termos og løper opp til Clodion (lokal restaurant) sier hun, og rusler ut døren i grå poncho.
En liten halvtime senere er hun tilbake.
- Nei, de er så redd for å miste skjenkebevillingen. Jeg stakk innom en venninne.
Hun hadde en halv flaske hvitvin, det får gå.
Messen er i boks, nå er det middag. Hver dag kl 16 presis setter de seg til bords. Huset har mange rutiner. Gjentagelser og faste rutinene gir trygghet for noen og meditasjon for andre.
Ved bordet er det Laila som starter sangen."O du som metter liten fugl". Susanne synger med tegnspråk, alle synger med den stemmen de har.
Under middagen er det ingen som snakker "over hodet" på hverandre. Alle inkluderes, det er mye latter.
Erika, Susanne og Laila ved oppvasken
Etter middag er oppvasken et fast ritual. Her er det ingen oppvaskmaskin.
Erika vasker, Susanne skyller og Laila tørker. Her står de hver dag på samme plass. Det er forutsigbart. Det er trygt. Det fungerer.
Så begynner det å strømme på med gjester. Huset er åpent til messe og det er en del naboer som vil besøke huset i dag. Etter messen er det servering av kaffe og smørbrød i stuene. Noen fortsetter å danse, noen prater, mange opplever å finne ro denne ettermiddag i Mariahuset.
Er dette noe for deg?
Mariahuset er et åpent hus og tar gjerne imot flere som vil leve i fellesskapet.
Er du interessert? Sjekk Mariahuset