EMPTY SKY (1969)
En sjarmerende start på en fargerik karriere. Tittelkuttet avslørte Elton Johns trang til å rocke løs, og ”Skyline Pigeon” understreket at dette var en komponist litt utenom det vanlige i Woodstock-året 1969. Den nye cd-versjonen har fire bonuskutt fra samme periode.
ELTON JOHN (1970)
Hans første helstøpte album. Strålende låtmateriale fra Elton og Bernie Taupin, nydelig orkestrert av Paul Buckmaster og et delikat lydbilde iscenesatt av produsent Gus Dudgeon. Her finner du ”Your Song,” ”Border Song” og tre gode bonuskutt.
TUMBLEWEED CONNECTION (1970)
Elton og Bernie var helt fra guttedagene av fascinert av Amerika, og dette var deres første – og beste – forsøk på å gjenskape ”Americana.” Den originale lp’en kom med et stort teksthefte som virker stakkarslig i cd-format, men to bonuskutt er trøst god nok.
FRIENDS – SOUNDTRACK (1971)
Elton grep sjansen til å lage filmmusikk da han fikk den, selv om det bare var en lavbudsjetts B-film det var snakk om. Han leverte likevel tre gode låter – ”Friends,” ”Honey Roll” og ”Can I Put You On.” Resten var filmmusikk av det mer middelmådige slaget.
17-11-70 (1971)
Elton Johns gjennombruddskonsert på amerikansk jord. Gjort foran et lite publikum i et radiostudio, og sendt over eteren til amerikanske radiolyttere som slett ikke var forberedt på mannens nesten ubeherskede iver og respektløse hamring på flygelet.
MADMAN ACROSS THE WATER (1971)
Monumental i sin musikalitet og produksjon, men kanskje ikke stedet å begynne hvis man skal bli kjent med Elton John. ”Indian Sunset” og tittelkuttet er diametralt forskjellig fra lettvektere som ”Blue Eyes” og ”Island Girl.” Stort teksthefte fulgte med lp’en.
HONKY CHATEAU (1972)
Eltons første rene rock-album, og den første med gitarist Davey Johnstone i bandet. ”Honky Cat” og ”Rocket Man” ble store slagere, men i ettertid er det den stillferdige balladen ”Mona Lisas and Mad Hatters” som ruver høyest. Et av Eltons fem beste album.
DON’T SHOOT ME, I’M ONLY THE PIANO PLAYER (1973)
Andre del av Elton Johns trestegs-gjennombrudd til stjernestatus. Ikke et eneste dødpunkt – det er full pott fra åpningskuttet ”Daniel” til avslutningen ”High Flying Bird.” Fire bonuskutt gjør albumet enda bedre, og er en trøst for de som savner tekstheftet i lp-format.
GOODBYE YELLOW BRICK ROAD (1973)
Elton Johns kronjuvel. Albumet som ruver det avgjørende hakket over resten av produksjonen hans. Klassikerne står i kø, og den musikalske variasjonen er større enn på noe annet album. Med unntak av ett dødpunkt (finn det selv!) er dette platen Elton John bør huskes for.
CARIBOU (1974)
En nedtur etter den doble dosen fra 1973, selv om albumet inneholdt både ”The Bitch Is Back” og ”Don’t Let The Sun Go Down On Me.” Man burde forlange langt bedre fra Elton i 1974 enn middels materiale som ”Stinker.” Fire bonuskutt på cd hever nivået noe.
CAPTAIN FANTASTIC & THE BROWN DIRT COWBOY (1975)
Historien om Elton og Bernie i tekst og toner. Litt for ambisiøst, kanskje, og litt for få klassikere på menyen, med like fullt et album som står støtt. Den originale lp’en hadde to hefter og en poster – cd’en har tre gode bonuskutt som kompensasjon.
ROCK OF THE WESTIES (1975)
Det motsatte av forgjengeren; en ren, ubesudlet og hovedsakelig enkel rockeplate med et helt nytt band i ryggen. Materialet er på det jevne – det tar aldri helt av, men det blir aldri helt kjedelig heller. Bonuskuttet er storslageren ”Don’t Go Breaking My Heart.”
HERE AND THERE (1976)
Opptak fra to historiske konserter: Den ene foran dronning Elisabeth i London, den andre på Thanksgiving i New York med John Lennon som gjest. Opprinnelig en enkel lp med ti kutt, men nå får du den som dobbel cd med mer enn dobbelt så mange låter.
BLUE MOVES (1976)
Eltons andre doble album hadde litt for mye fyllstoff til at fire lp-sider kunne forsvares. Det svingte fra det ubeskrivelig flotte (”Tonight”) til det uforståelig banale (”Boogie Pilgrim”). Over det hele svevde en blå atmosfære som fortalte at alt ikke var som det burde være.
A SINGLE MAN (1978)
Elton tok en pause fra Bernie Taupin og begynte i stedet å jobbe med tekstforfatter Gary Osborne. De klarte ikke å inspirere hverandre i like stor grad som John/Taupin, og beskrivende nok var albumets beste nummer en instrumental – ”Song For Guy.”
THE COMPLETE THOM BELL SESSIONS (1979)
Elton dro til Philadelphia i 1977 med det for øyet å lage en soul-lp med Thom Bell som produsent. Dessverre ble arbeidet avbrutt, men tre låter ble sendt ut som en maxi-single i 1979. Alle de seks innspillingene finner du på denne cd’en som bare ble utgitt i USA.
VICTIM OF LOVE (1979)
Elton selger seg for en billig penge. Historien bak dette makkverket er historien om hvordan en talentløs tysker klarer å lokke en av verdens beste popartister til å låne bort sitt navn og synge på noen håpløse sanger som noen elendige komponister har laget.
21 AT 33 (1980)
Et forvirrende tiår startet med en middelmådig plate der Elton hentet tekster fra forskjellige hold. ”Little Jeannie” holdt gammel standard – resten var musikk som fikk selv den mest trofaste fansen til å si ”han var bedre før.” Albumet var planlagt å være en dobbel-lp.
THE FOX (1981)
Enda et skritt ned i gjørmen. En mann som kunne komponere klassisk musikk som ”Carla Etude” og plassere det side om side med direkte dårlige låter som ”Fascist Faces,” var tydelig en mann med sviktende dømmekraft. Bedre ting var i vente.
JUMP UP! (1982)
Forfriskende, rockende, romantisk og pompøs. Elton John i storslag med låter som ”Blue Eyes,” ”Ball and Chain,” ”Empty Garden” (en hyllest til John Lennon) og ”All Quiet on the Western Front.” Det ene av tre solide album fra 80-tallet.
TOO LOW FOR ZERO (1983)
Gjenforent med Bernie Taupin, Davey Johnstone, Dee Murray og Nigel Olsson ble Elton inspirert til å lage sin mest gjennomførte plate på 80-tallet. ”I’m Still Standing” var en tittel (og en tekst) som ikke skjulte noe av artistens gjenvunne iver og selvsikkerhet.
BREAKING HEARTS (1984)
Den store tabben Elton John gjorde som plateartist på 80-tallet, var at han ga ut for mye. Felles for denne og de tre neste studioalbumene, var at halvparten av materialet var annenrangs. For hver klassiker (”Sad Songs”) var det minst én kalkun.
ICE ON FIRE (1985)
Oppskriften var salgbar men også forutsigbar: En storslager (”Nikita”) fikk i oppgave å selge et album der noe var bra (”Cry To Heaven”), noe var forferdelig (”Wrap Her Up”) og resten var mer eller mindre uinteressant. Elton John var blitt ordinær.
LEATHER JACKETS (1986)
Totalhavari for egen maskin. ”Victim of Love” kunne unnskyldes fordi Elton John ikke var ansvarlig for verken komposisjonene eller produksjonen, men her måtte han bære fiaskoen selv. Ikke en gang en fin duett med Cliff Richard (”Slow Rivers”) kunne redde platen.
LIVE IN AUSTRALIA (1987)
Alt sviktet for Elton John midt på 80-tallet, selv sangstemmen. Like før han gjennomgikk en operasjon av stemmebåndet, gjorde han 27 konserter med et symfoniorkester i ryggen. Musikalsk er dette enestående – det eneste som ødelegger er vokalisten!
REG STRIKES BACK (1988)
På tampen av 80-tallet hadde Elton John vårrengjøring i garderoben og kvittet seg med alle de gamle scenekostymene. Før de ble solgt, ble klærne stilt opp og fotografert. Bildet prydet omslaget på enda en Elton-plate blottet for minneverdige låter.
SLEEPING WITH THE PAST (1989)
Akkurat da de fleste hadde gitt ham opp, slo Elton John tilbake med en fantastisk ballade (”Sacrifice”) og et gjennomført godt album. Inspirasjonen fra amerikansk soul-musikk fra 60- og 70-tallet avstedkom en plate som var en nytelse for både nye og gamle fans.
THE ONE (1992)
Hakk i hæl med ”Sacrifice” fikk Elton John full oppreisning som artist med den doble ”The Very Best Of,” men så var det tid for et nytt hvileskjær. ”The One” signaliserte at Elton dessverre var inne i en ny ujevn periode. Men bare for en stund.
DUETS (1993)
Ideen var god; Elton John synger 15 av sine favorittsanger fra andre komponister i duett med 15 artister han liker og/eller kjenner. Men det var på papiret. I praksis … vel, la oss være glad for muligheten til å programmere på en cd-spiller.
THE LION KING – SOUNDTRACK (1994)
Halvparten av popmusikkens elite hadde for lengst fått muligheten til å briske seg med pompøse, millionselgende ballader i filmer fra Hollywood, så hvorfor skulle ikke også Elton John få lov til det? Resultatet kunne vært verre. Men også mye bedre.
MADE IN ENGLAND (1995)
Tilbake på rett kjøl. I hvert fall sånn noenlunde – det var fremdeles litt daukjøtt på menyen, men tekstene som Bernie Taupin leverte formelig forlangte at Elton skjerpet seg. Tittelkuttet er det nærmeste Elton John har kommet et sosialpolitisk manifest.
THE BIG PICTURE (1997)
Jevnt over bra, selv om også denne platen føyer seg inn i den litt for lange rekken av titler som kan omtales som ”enda en Elton John-plate.” Noen hevdet at vi ikke kunne forlange mer fra en 50 år gammel rocker. Andre mente store ting ville komme.
ELTON JOHN’S AIDA (1998)
Et samarbeid med tekstforfatter Tim Rice (mannen bak tekstene til ”Jesus Christ Superstar” og ”Chess”) avstedkom Elton Johns mest ambisiøse prosjekt på 90-tallet; en musikal med en rekke av popmusikkens ledende navn som medvirkende vokalister.
THE ROAD TO EL DORADO – SOUNDTRACK (2000)
Et nytt samarbeid med Tim Rice – denne gang musikk til en tegnefilm fra Dreamworks Pictures. Ingen enestående plate, men likevel en viktig brikke i mannens karriere fordi den viser hvor seriøst Elton John jobber med filmmusikk når han først får sjansen.
ONE NIGHT ONLY (2001)
Konsertopptak fra Madison Square Garden i New York, igjen med en rekke gjester som svinser inn og ut mens det imponerende repertoaret ruller av gårde. Opptaket var flott å se på tv, men ganske så overflødig på cd. Hold deg til de originale studioinnspillingene.
SONGS FROM THE WEST COAST (2002)
Og så var det tid for å bli gledelig overrasket igjen. En selvransakende Elton innrømmet at kvaliteten på platene hans hadde sunket betraktelig siden 70-tallet, og det rettet han på her. Godt låtmateriale og nedstrippete arrangementer var oppskriften på et vellykket album.
Anbefalt samleplate - "The very best of Elton John".
SAMLEPLATER:
Valget er enkelt for de som vil ha bare kremen – med andre ord slagerparaden. Gå rett til den doble ”The Very Best Of Elton John” fra 1990, som gjennom 30 låter fra 1970 til 1990 forteller hvorfor Elton John må regnes for å være en av de største i pophistorien. Alternativet er de tre platene i serien ”Greatest Hits” som dekker henholdsvis 1969-75, 1975-78 og 1979-87. Det kan imidlertid være problematisk å finne disse tre cd’ene, spesielt siden de fleste butikker heller satser på å ha den nevnte ”The Very Best Of” i hyllene sine.
De som vil ha et så fyldig bilde som mulig uten å investere i mannens åtte-ti beste album, kan trygt snuse på cd-boksen ”To Be Continued” fra 1990. Fire cd’er, flott hefte og nesten 70 innspillinger som for det meste fortjener merkelappen snadderpop.
Nevnes bør også den doble ”Rare Masters” som på elegant vis samler alle b-sider og ”løse” single-kutt fra 60- og 70-tallet på en praktisk måte. Inkludert er også filmmusikken til ”Friends” som ellers ikke er tilgjengelig på cd.
De som har sans for det bisarre, kan lete etter samlingen ”Chartbusters Go Pop!” hvor man kan høre Elton John lage blåkopier av 19 slagere fra 1969-70. Disse ble i sin tid gitt ut på billig-lp-serien ”Top Of The Pops” – hvor en rekke andre kjente britiske artister også deltok uten å bli kreditert – og de ble gjort utelukkende for pengenes skyld. Moro å høre Elton John synge sanger av bl.a. Creedence, Mungo Jerry, Cat Stevens og Brotherhood Of Man!