Karin Fossum
Elskede Poona
Cappelen 2000
Gunder Jomann er en beskjeden mann, rundt femti år, ugift og stillefaren. Han selger landbruksmaskiner. Og det kan han - sin lavmælte person til tross. Han har fått en bok av sin søster, ei bok som heter All verdens folk. Gunder synes de indiske kvinnene er så vakre.
Poona kommer ikke fram
Gunder reiser til India. Han finner Poona. En del år yngre, vakker, synes Gunder, selv om fortennene står ut når hun smiler. Lang, blåsvart flette har hun, og Gunder kommer hjem til Elvestad som gift mann. Poona kommer etter, men Gunder får ikke se henne igjen. I stedet blir liket av en ille tilredt indisk kvinne funnet ute på en eng den dagen flyet lander. Dette er ikke den enste ulykken som treffer Gunder.
Løsere rammer
Det kan virke som Karin Fossum i denne nye boken har ønsket å legge større distanse mellom sin egen fortelling og en politiroman-setting hun trofast har benyttet så langt. Det er et klokt trekk. Ikke slik at genren er forlatt - hun har heller tatt med seg Sejer, med hund og hår, kollega Skarre og det nødvendigste, og flyttet litt ut. Her er rammene løsere og vi får Tettstedet for alt hva det er verdt. Fossum vrenger det, viser hvordan det tikker og holder opp for leseren den lumre tryggheten. Når mordet kastes på dem, summer bygda, det spekuleres og dømmes, hviskes og gjettes.
Denne forflyttningen har på sitt mest vellykkede gitt fortellingen luft og en stillefaren distanse, uten at intensiteten nødvendigvis må vike. Nærhet finnes like fullt - til Konrad Sejer, til Gunder som ble enkemann, til den etter hvert mistenkte, og til deres tanker om Det Fryktelige.
Vellykket og vakkert
I all hovedsak er dette en vellykket og - pussig nok - nesten vakker fortelling. Språket er konkret og enkelt, selv om det i blant kommer dumpende malplasserte replikker som rollefiguren ville kviet seg for i et virkelig liv. De fleste av menneskene er tydelige og nære. Foruten en seksten år gammel jentunge som tar aldeles av, uten at jeg for min del klarer å følge den psykologiske bakgrunnen hennes. Og det til tross for at Finn Skårderud er takket helt foran i boken.
Riktig interessant er det at romanen, som kriminalbok betraktet, rett og slett ikke slutter. Avslutningen er så brå at man fristes til å tro det kommer en oppfølger. I så fall kan det meget vel tenkes at denne fortellingen ender opp som absolutt vellykket.
Mennesket bedre en sitt rykte
En annen mulighet, som heller ikke utelukker en fortsettelse, er å lese boken litt annerledes - som en bok om det vesle samfunnets forlorne trygghet, om romslig kjærlighet, om tvil og tilgivelse, og kanskje om mennesket som bedre enn sitt rykte. Sett fra den vinkelen, hviler ikke «Elskede Poona» helt fjellstøtt på de bein fortellingen har fått.
Karin Fossum skal, uansett fortsettelse eller ei, ha ros for å tøye strikken.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, 10.oktober 2000
Bearbeidet for net av Kristin Vold