Ine Jansen som den angstfylte moren i Eksorsistene. Foto:L.P.Lorenz - Foto: L.P.Lorenz /
Foto: L.P.Lorenz

Saftig tittel - tørr forestillig

Filmtittelen "Eksorsistene" er det beste ved Hans Petter Blads uforløste teatertekst. Dessuten ser vi hvor god skuespiller Ine Jansen er.

En velkjent og assosiativ filmtittel (The Exorcist)og en mytisk filmfigur som reddende engel (Pale Rider), er det mest spennende instruktør Gard Eidsvold har å spille på i denne urfremføringen av en uklar tekst signert Hans Petter Blad, som Oslo Moderne Teater har fått slippe til med på Nationaltheatret.

Demoniserer barna

Eksorsistene er forsøk på et surrealistisk drama om foreldre som er så redde for barna at de går til ytterligheter for å hindre dem i en naturlig frihet. At foreldre holder 12 år gamle døtrer på rommet i stedet for at de skal henge på kjøpesenteret om kveldene, er ikke nytt. Heller ikke at foreldre er redde for tosomheten når barna er vekk. Det nye HP Blad gjør med dette, er å demonisere disse barna i foreldrenes øyne.

Håkon Ramstad som Eksorsistenes "Pale Rider"-prest - Foto: L.P.Lorenz /
Foto: L.P.Lorenz

Hans Petter Blad går langt i tekstens billedbruk når vi hører at tauet, som binder (den usynlige) datteren, er så stramt at det er sårskader som må renses, og at en knebling er å anbefale for ikke å plages av skrikingen hennes. Den som anbefaler dette, er stykkets mystiske mann, ustyrt med prestekrage, tilkalt for å få orden på datteren.

Clint Eastwood

I regien av David, som presten kalles, er Gard Eidsvold tydelig inspirert av Clint Eastwoods mystiske figur, the Pastor, som rir inn i et gullgraversamfunn og jager ut skurkene. David har yppige cowboystøvler og kroppspråket til en revolvermann. Han holder armene litt ut fra kroppen og kroer fingrene som om han gjorde seg klar til å trekke. Om det er oppdraget som reddende engel eller Presten Davids svært knappe dialog, som har inspirert Blad eller Eidsvold, skal jeg ikke forsøke å finne svaret på. Men går jeg tilbake til Pale Rider, var det også der en svært ung pike - ikke demon-definert, men forelsket i Eastwoods figur.

Skivebom

David går flere ganger inn til den usynlige datteren til det engstelige, ikke-kommuniserende ekteparet Agnes og Lukas, og oppnår resultater. Nå kan dere løsne tauene, sier han.

Men vi får ingen antydning om virkemidlene. Forfører han henne ? Demonutdriver han henne? Det siste ville isåfall være rart siden underteksten i stykket er at det er foreldrene som er fulle av demoner og ikke datteren.

Det blir litt lettvint å anslå et problem, skape mystikk rundt det, antyde at det er løst, uten at vi får forklaring på hvordan og deretter avslutte med å demonstrere at problemet nok er der allikevel, uansett hva presten gjorde. Ingenting har en indre sammenheng i denne tause, tørre forestillingen som nærmest er å betrakte som skivebom fordi noen har latt seg blende og blinde av en god tittel.

Gode skuespillere

Ikke engang de svært ladede navnene til de tre sentrale figurene, Moren:Agnes (navnet på en helgen), faren: Lukas (den mest nøkterne av evangelistene), og til slutt presten: David ( jødiske konge), henger sammen med noen tolkning av rollene i stykke. De blir påfunn uten link til noe. Scenebilde og kostymer bidrar godt til å underbygge problemstillingen i stykket. Skuespillerne gjør en bra jobb med den uforløste teksten. Særlig ble jeg svak for Ine Jansens forsøk på å gli i ett med veggen. Her møtes god regi med godt skuespillertalent.

(Kulturnytt, NRK P2, 20. februar 2007)