Khaled Hosseini
Drageløperen
Schibsted forlagene AS
«Drageløperen» er historien om Amir og hans nesten like gamle venn, og tjener, Hassan som vokser opp i Kabul på 60- og 70-tallet. Et relativt fredelig, bortgjemt Kabul, som knapt noen i verden utenfor vet å finne på kartet.
For en velstående pashtunergutt som Amir burde livet være godt å leve. Da er det annerledes med Hassan. Han bor med faren i en jordhytte i Amirs og hans Babas hage.
Skyld
Amir er imidlertid ikke slik faren gjerne så ham: idrettslig, et mannsemne med de riktige interessene. Som fotballspiller er han en vits. Det sårer Amir, og han føler seg truet av at faren liker så godt tjenergutten Hassan, trass i hareskåret og trass i at han er en hazara – menneskelig andresortering i pashtunernes bok. Det skjer mer enn en gang at Amir styrker sin egen selvfølelse på Hassans eiegode bekostning, men aldri uten at samvittigheten stikker.
Et av bokens sterkeste sider ligger nettopp her; i forfatterens fremvisning av det sårede, usikre barnets evne til selv å være grusom – i en tragisk, barnlig hakkeorden det er tungt å komme ut av.
Amir har likevel talent for en viktig ting i Kabuls gutte- og mannsverden. Han er en kløpper til å føre drager i kamp med andre, og Hassan er en mester til å løpe etter, og finne, de dragene som får linene kappet i kampen og virvler til bakken. Hassan er drageløper.
Vinteren 1975, i den store dragekonkurransen, er de uslåelige. En liten stund er alt bra. Helt til Hassan overfalles og skjendes av mobberne. Amir er vitne, men gjør ingenting, sier ingenting. Fortvilelsen driver ham til grusomme ting. Han får ikke gjort det godt igjen før historien griper inn og han og faren befinner seg inne i en tankbil på vei til Peshawar og asyl i USA.
Botsøvelser
Mange år senere ringer telefonen – gutten er blitt mann, snart 40, gift i 15 år. Det er farens venn, syk og sliten. Amir må komme; han kan ennå gjøre det godt igjen. Slik begynner reisen motsatt vei. Til Peshawar, inn i fedrelandet, til grushaugenes, ruinenes og elendighetens Kabul. Til Talibans redselsregime. Og til botsøvelsen, oppgjøret av all skyld.
Fortellingen om Amir og hans vei mot botsøvelsen er ikke bare uhyre velskrevet og levende berettet. Livet i USA er beskrevet med betydelig humor og selvironisk varme på vegne av det afghanske miljøet.
Beretningens form er interessant i seg selv, der den tydelig preges av to ståsteder; guttens oppvekst i barndommens Kabul, der tilgangen på Østens fortellinger i farsi-språkdrakt antagelig var like rikelig som for bokens Amir, og den unge mannens liv som asylant og immigrant i USA. To liv, minst to fortellertradisjoner – til sammen en flott fortelling om skyld, menneskelighet og trangen til soning og tilgivelse.
Kulturnytt, NRK P2, 30. januar 2006