Campingliv

Materialet i En får væra som en er – en Ole Ivars musikal favnes vidt nok til å lages musikal av. Og ut fra publikums respons har torshovtruppen klart både å engasjere og glede.

Høyt og lavt

Kritikken i forkant av premieren på En får væra som en er – en Ole Ivars musikal handlet blant annet om å trekke Ole Ivars – lavkulturen – inn på en av Nationaltheatrets scener.

Men ett av premissene til den gruppen som til enhver tid styrer Nationaltheatrets torshovscene, er blant annet å eksperimentere på et vis som kan nå nye publikumsgrupper.

Og med En får væra som en er ønsker de å nå både Nationaltheatrets og Ole Ivars’ kjernepublikum. Sistnevnte er jeg ganske sikker på at de klarer.

Vital 50-åring

Ole Ivars-musikalen er første forskningsprosjekt til gruppa som nå skal styre teatret i to år. Gruppa ønsker å forske i musikkteatersjangeren, og disse to årene skal brukes på et musikklaboratorium.

Henriette Steenstrup, Bernhard Arnø, Lena Kristin Ellingsen og Christian Skolmen utgjør det nye teamet sammen med musiker Simon Revholt.

Når de velger å ta utgangspunkt i Ole Ivars-materiale til sin første forestilling, er det en vital 50-åring de tar med seg til scenen. Men blir det like vitalt, det de serverer?

Tekst

Det kunne vært det. Men forestillingen lider under for svakt tekstarbeid. Hilde Brinchmann og Kjetil Indregard har sammen med torshovgruppa snekret sammen en teatertekst basert på Ole Ivars’ sangtekster.

Dessverre er teksten og dramaturgien det svakeste leddet i denne oppsetningen. Noen elementer oppleves påtatt, tatt med for å legitimere nok en Ole Ivars-slager – som en diskusjon om kunst, som videre munner ut i Stjerna te’n Vebjørn Sand.

Camping

Torshovteatrets runde scenerom er gjort om til en campingplass. Der står to skinnende vogner, den ene tilhører ekteparet Line og Willy (Steenstrup og Arnø), den andre eies av den selvutnevnte kongen av campingplassen (Skolmen).

Outsideren er tilreisende Stella med det røde teltet, veganer fra Karasjok-Kautokeino og muligens reiseradiojournalist (Ellingsen). Denne kontrasten spiller de selv frem, forskjeller som jevnes ut etter hvert i forestillingen. Men Lena Kristin Ellingsen har lite å spille på i rollen som Stella. Og det selv om hun synger finest av dem alle.

Historier

Midtsommerfesten på campingplassen blir ikke helt som forventet. Forholdet mellom Line og Willy er på sparebluss, og Per legger an på Stella. Forviklinger oppstår i et klassisk dramaturgisk mønster, og det løser seg som forventet. I det hele tatt er det lite som overrasker i historiefortellingen.

Men det finnes andre historier: Ole Ivars’. Kapellmester og musikalsk ansvarlig Simon Revholt har arrangert de 22 utvalgte Ole Ivars-sangene til å passe inn i musikaluttrykket, og det er med på å åpne mange av sangene opp.

At Nei, så tjukk du har blitt er en sår ballade er som forventet, men Henriette Steenstrup synger den like fullt fint. På Torshovteatret blir Ole Ivars-låtene til små, nære fortellinger, de blir gjort enda mer allmenne enn de allerede er fordi Revholt lar tekstene tre tydeligere frem i det nye musikalske arrangementet.

Tekstene er nære, direkte og tydelige. De er rett frem og uten filter, ulikt mye annet en finner i teateret. Det er det fine med denne forestillingen.

Kongen

Hovedpersonen blir på mange måter campingplassen selv og livet der. Karakterene har flere lag, de har sitt å stri med, de kommer med replikker det må ha vært veldig gøy å skrive. Det er mye å le av, og mye å bli flau over, eksempelvis Henriette Steenstrups påtatt dårlige forsøk på pole dance.

Kveldens konge er likevel Christian Skolmen. Komisk timing og en god rolletolkning gjør at han bærer de partiene der det er mest trått og får forestillingen helskinnet gjennom kvelden.

Men det skal sies: Det var mye entusiasme og glede å spore hos publikum. Dette er en forestilling der hjertet til tider er utenpå skjorta, og det er uvant i en del teatersammenhenger.

Det direkte, nære og enkle er kvaliteter norsk teater gjerne kan matches mot. Derfor er det fint å oppleve at flere i publikum tørker tårer under fremføringen av Jag trodde änglarna fanns. Et publikum som tar imot uten filter fortjener alt det skuespillerne kan gi.

Ironifri

Og det skal de ha, torshovtruppen: De har nærmet seg materialet med respekt. Her er ingen påtatt ironisering over dansebandsjangeren – mer enn det som er godt innafor. Det skulle vel egentlig bare mangle.

Ole Ivars-musikalen er bestått – med noe forbedringspotensial. Men hvor kvalitetene til denne torshovgruppa ligger, viser de første etter et par forestillinger til.

Forventningene til hva de skal gjøre neste gang og til hvor langt eksperimentene kan nå, er så absolutt til stede. Nå har de startet med en relativt streit og enkel musikal rent formmessig. Neste gang forventes noe helt annet.