Erlend Loe - I romanen «Vareopptelling» tar Erlend Loe et oppgjør med dårlige bokanmeldelser. - Foto: Borgen, Ørn E. / SCANPIX

I romanen «Vareopptelling» tar Erlend Loe et oppgjør med dårlige bokanmeldelser.

Foto: Borgen, Ørn E. / SCANPIX

Homo faber slår tilbake

Erlend Loe skriver skarpt om kunstnerrollen i en roman som er et steg fremover i Loes forfatterskap.

Vareopptelling er en roman som raskt minner verden om de åpenbare kvalitetene til forfatteren Erlend Loe. Han er morsom! Hvem ellers tar seg bryet med å skildre laktoseintolerante pinnsvin? Ingen, absolutt ingen, det gjør bare Erlend Loe.

Karakteristisk er også lånene fra vår tids popkultur. Vareopptelling er en slags «feministisk noir». Vi kan fornemme interessante nikk til opp til flere Tarantino-filmer når Loe presenterer oss for sin hevnerske som avsier sin rettferdige dom over mannlige kritikere og bokhandlere.

Naiv. Super.

Loe startet sitt forfatterskap med skildringer av tafatte unge menn på leting etter et verdig livsprosjekt. I takt med at forfatteren ble eldre kom romaner om familiefedre flyktet ut i en stor skog for å unnslippe livet i den borgerlige familien. Lyrikeren Nina Faber, 65, har ingen familie, som hun kan føle seg innestengt i. I motsetning til - eller kanskje i likhet med? - mange i hennes generasjon makter hun ikke å finne sjelefred i en rolle som pensjonist eller bestemor. Den moderne 65-åringen Faber er et sårbart menneske med tynnslitt nettverk.

Homo faber

Vareopptelling - Foto: Cappelen Damm /
Foto: Cappelen Damm

Heller ikke en tilværelse som kulturkjerring med kjæreste i Berlin ville være tilstrekkelig. Hun er et eksempel på det som på latin kalles Homo faber, altså et menneske som forstår seg som skapende.

Det er kun i den kunsteriske skapelsesprosessen at livet kan få mening, og derfor står det på mange måter om livet når vi følger henne den ene dagen hun utgir sin første diktsamling på mange år og skal møte kritikken.

Populistisk kritikerkritikk

Herfra kommer vi til et annet av emnene i boken som virker ektefølt fra forfatterens side, men ikke fullt så godt utført - nemlig skildringen av forholdet mellom kunstneren og kritikeren. Kritikeren vi møter er en latterlig figur - en jypling uten kjennskap til lyrikk. Ved å velge seg et slikt offer, for å si det bokstavelig, underkjenner Loe på en billig måte kunstkritikken som skapende virksomhet.

Hvem er det Loe snakker på vegne av her? I alle fall ikke seg selv. Erlend Loe er i den heldige situasjon at hans bøker er blitt gjenstand for flere høyt kvalifiserte lesninger, som jeg er sikker på har påvirket ham, og utviklet forfatterskapet hans videre. Psykiateren Finn Skårderuds artikkel "Skrumpselvet. Retretter" i tidsskriftet Samtiden er et eksempel på dette. Professor Eirik Vassendens artikkel i boken «Den store overflaten. Tekster om samtidslitteraturen» er et annet. Ved valget av en kritikerskikkelse ingen kan ta på alvor, reduserer Loe seg selv til en skrålende populist.

Rører ved noe

Erlend Loes bøker rører ved noe, men beveger ingenting, skriver Eirik Vassenden sin artikkel om Loe. Også i «Vareopptelling» rører Loe ved noe. Han rører ved kunstens kår i vårt samfunn. Når trikkene nærmer seg ubønnhørlig vår hovedperson, blir vår erkjennelse kanskje at god kunst alltid rører ved noe, selv om den ikke skulle forandre noen ting.

(Kulturnytt, 15. april 2012)

Siste om bøker fra TV og radio

Statsminister Erna Solberg handler bøker til sine ansatte til jul, og vi blir med på gavehandelen. Hvorfor vil hun gi bort akkurat disse bøkene? I tillegg kommer Jon Michelet og det danske stjerneskuddet Josefine Klougart. 
Programleder: Hans Olav Brenner (8:10)
Prisbelønt feel bad-bok for ungdom, van Goghs brev på norsk for første gang, og ny diktsamling om tusser og troll. Dette er overskriftene for denne utgaven av Kulturhuset bok.
Erling Kittelsen om : Diktet løper som en by, i Diktafon