Homo faber slår tilbake

Erlend Loe skriver skarpt om kunstnerrollen i en roman som er et steg fremover i Loes forfatterskap.

Erlend Loe

I romanen «Vareopptelling» tar Erlend Loe et oppgjør med dårlige bokanmeldelser.

Foto: Borgen, Ørn E. / SCANPIX

Kilde: Kulturnytt, 15. april 2012

Vareopptelling er en roman som raskt minner verden om de åpenbare kvalitetene til forfatteren Erlend Loe. Han er morsom! Hvem ellers tar seg bryet med å skildre laktoseintolerante pinnsvin? Ingen, absolutt ingen, det gjør bare Erlend Loe.

Karakteristisk er også lånene fra vår tids popkultur. Vareopptelling er en slags «feministisk noir». Vi kan fornemme interessante nikk til opp til flere Tarantino-filmer når Loe presenterer oss for sin hevnerske som avsier sin rettferdige dom over mannlige kritikere og bokhandlere.

Naiv. Super.

Loe startet sitt forfatterskap med skildringer av tafatte unge menn på leting etter et verdig livsprosjekt. I takt med at forfatteren ble eldre kom romaner om familiefedre flyktet ut i en stor skog for å unnslippe livet i den borgerlige familien. Lyrikeren Nina Faber, 65, har ingen familie, som hun kan føle seg innestengt i. I motsetning til - eller kanskje i likhet med? - mange i hennes generasjon makter hun ikke å finne sjelefred i en rolle som pensjonist eller bestemor. Den moderne 65-åringen Faber er et sårbart menneske med tynnslitt nettverk.

Homo faber

Vareopptelling
Foto: Cappelen Damm

Heller ikke en tilværelse som kulturkjerring med kjæreste i Berlin ville være tilstrekkelig. Hun er et eksempel på det som på latin kalles Homo faber, altså et menneske som forstår seg som skapende.

Det er kun i den kunsteriske skapelsesprosessen at livet kan få mening, og derfor står det på mange måter om livet når vi følger henne den ene dagen hun utgir sin første diktsamling på mange år og skal møte kritikken.

Populistisk kritikerkritikk

Herfra kommer vi til et annet av emnene i boken som virker ektefølt fra forfatterens side, men ikke fullt så godt utført - nemlig skildringen av forholdet mellom kunstneren og kritikeren. Kritikeren vi møter er en latterlig figur - en jypling uten kjennskap til lyrikk. Ved å velge seg et slikt offer, for å si det bokstavelig, underkjenner Loe på en billig måte kunstkritikken som skapende virksomhet.

Hvem er det Loe snakker på vegne av her? I alle fall ikke seg selv. Erlend Loe er i den heldige situasjon at hans bøker er blitt gjenstand for flere høyt kvalifiserte lesninger, som jeg er sikker på har påvirket ham, og utviklet forfatterskapet hans videre. Psykiateren Finn Skårderuds artikkel "Skrumpselvet. Retretter" i tidsskriftet Samtiden er et eksempel på dette. Professor Eirik Vassendens artikkel i boken «Den store overflaten. Tekster om samtidslitteraturen» er et annet. Ved valget av en kritikerskikkelse ingen kan ta på alvor, reduserer Loe seg selv til en skrålende populist.

Rører ved noe

Erlend Loes bøker rører ved noe, men beveger ingenting, skriver Eirik Vassenden sin artikkel om Loe. Også i «Vareopptelling» rører Loe ved noe. Han rører ved kunstens kår i vårt samfunn. Når trikkene nærmer seg ubønnhørlig vår hovedperson, blir vår erkjennelse kanskje at god kunst alltid rører ved noe, selv om den ikke skulle forandre noen ting.

Siste om bøker fra TV og radio

Få kjenner Edda like godt som poet og gjendikter Knut Ødegaard. Han har oversatt den Eldre og Den yngre Edda til nynorsk, og nå er det siste av fire bind ferdig. Fra Kulturhuset på NRK P2 14.04.2016.
Fra Kulturhuset: Mange av de 1200 norske jødene som flyktet til Sverige under den 2. verdenskrig var barn. Hvordan opplevde de flukten og hva skjedde med dem etterpå? To av dem forteller sin historie hos oss i dag.
Tre noveller av Kjell Askildsen, lest av Ola G. Furuseth, fra samlingen Vennskapets pris som kom i fjor høst, alle skrevet mellom 1998 og 2004.
Vi skal høre Gerhard P, tittelnovellen Vennskapets pris og Georg. OG vi skal høre John Coltrane; det er sagt at en tone fra hans saksofon er som en setning hos Askildsen...